Julaften om bord i SS Sørlandet.
Julaften om bord i SS Sørlandet.

Skal på fem ukers seilas over Atlanteren

Dette skoleåret har sørenesingen Margaret Slettevold (17) klasserom om bord på seilskuten «Sørlandet». Turen går fra havn til havn jorda rundt. Sist vi hørte frå henne, var hun på Sri Lanka. Nå er hun kommet til Namibia, og har sendt et nytt leserbrev, "fullspekka" med hendelser.

Godt nytt år! Nå er jeg i Namibia og jeg ønsker å skrive litt til dere før jeg skal ut på en fem ukers seilas over Atlanterhavet, med kun et kort stopp på øya St.Helena.

Jeg er veldig spent og har sommerfugler i magen. Jeg tror ikke det blir noe kontakt med de hjemme i disse fem ukene, utenom kanskje de to dagene vi er innom øya St.Helena. Så jeg manner meg opp til fem uker uten internett og kontakt med omverden.

Artikkelen held fram under annonsen.

Jeg er veldig spent på dette lange seilaset og klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg gleder meg eller kvir meg. Når dere leser dette leserbrevet, er jeg i Altlanterhavet på vei fra Afrika til Sør-Amerika.

Paradisøyen Mauritius

Siden sist dere hørte fra meg har jeg vært på paradisøyen Mauritius, på Safari-trening i Durban (Zululand), i Cape Town der mange elever fikk besøk av familie hjemmefra (jeg hadde ikke besøk) og her i Namibia. Det har vært emosjonelle, men veldig kjekke uker der vi har opplevd mye.

Jeg personlig var ikke så i ekstase for Mauritius, sannsynlig fordi jeg ikke bodde på et "resort" og av den grunn ikke fikk sett øyen fra den siden som alle drømmer om. Vi var ikke på turiststedene som det blir reklamert for, men fikk oppleve den lokale kulturen på nært hold. Det var selvsagt lærerikt og gøy, men det er ikke den plassen jeg vil huske best og ha mest gode minner fra.

Margaret i ørkenen i Namibia.
Margaret i ørkenen i Namibia.
Foreldrehavn i Cape Town.
Foreldrehavn i Cape Town.
Margaret i Cape Town i Sør-Afrika.
Margaret i Cape Town i Sør-Afrika.
Margaret på safari i Zululand.
Margaret på safari i Zululand.

Safari i Durban

Safari i Durban var på den andre siden helt fantastisk. Jeg har lagt ut et blogginnlegg om safari-opplevelsen på bloggen min om dere ønsker å lese mer om den (maggietraveladventure.wordpress.com). Det var et utrolig eventyr der vi ble ønsket velkommen inn i en treningsleir for unge som ville utdanne seg til å bli safari-guider.

Etter safarien skulle vi egentlig ut på nytt seilas som skulle vare hele julehelgen. Men det var meldt storm i havet og kapteinen valgte å la skipet ligge til kai i Durban til været hadde roet seg.

Vi fikk derfor feire jul i Durban, noe som var herlig. Jeg hadde en fantastisk fin julaften om bord. Dagen startet med at noen av elevene drog på land for å stå på skøyter i en innendørs skøytehall, mens resten av oss var igjen om bord og spilte kort og koste oss med det.

Jeg fikk også på en måte feire litt jul med familien min hjemme. Jeg snakket med de på facetime mens de spiste julefrokost. Jeg var også på vakt i to timer på julaften. Det var koselige timer der jeg satt og snakket med en av mannskapet og hørte på julesanger i lag med han.

Ingen pinnekjøtt

På kvelden var det felles julemiddag. Jeg må innrømme at jeg ble en smule skuffet da de ikke hadde pinnekjøtt på menyen, men det var mye annen god mat, så vi koste oss!

Artikkelen held fram under annonsen.

Etter middag hadde vi pakkeåpning med «Secret Santa» der vi satt rundt et lite juletre og åpnet gaver. Midt under dette kom kapteinen ned i banjaren kledd som nisse med en stor sekk med pakker på ryggen. Nissen hadde med en gave til hver av oss. Da vi var ferdig med pakkeåpning, var det tid for dans og prat.

Vi fikk også sett «Tre nøtter til Aksepott», noe som i min verden må til for at det virkelig skal bli jul.

Kvelden endte med at jeg "facetimet" med familien min igjen da de hadde pakkeåpning. Jeg hadde selv fått tilsendt fem pakker hjemmefra som jeg åpnet "sammen med" familien min. Det var en overraskende fin jul, selv om den blei feiret langt borte hjemmefra.

Fikk møte familiene

Da vi kom til Cape Town, stod nesten alle foreldrene på kaien med norske flagg og jublet. Det var et fantastisk syn, selv om foreldrene mine ikke var der. Synet når elevene fikk klemme familiene sine var rørende. Det var mange smil og tårer og mye latter på alle kanter - jeg har aldri opplevd noe lignende.

Elevene som hadde fått besøk fikk forlate båten og bodde på hotell med familiene sine og hadde helt fri i fem dager. Vi som var igjen på båten (på det minste seks elever) hadde det veldig koselig ombord. Det var likevel litt kjipt at vi måtte stå opp kl. 07.00 hver morgen og være om bord igjen på skipet til kl. 19.00 hver kveld. Vi måtte også gjøre våre vanlige plikter om bord disse dagene, selv om de andre hadde fri og bodde på hotell.

Spesiell nyttårsaften

Nyttårsaften blei en veldig spesiell dag for meg. Vi som ikke hadde besøk hjemmefra ønsket å spise middag i land denne kvelden, men det var ingen ledige bord på restaurantene. Stemningen var dårlig og etter en del surmuling endte vi på en matbutikk der vi kjøpte frossen pizza, yoghurt, bær og alkoholfri champagne som vi tok med oss om bord på skipet. Vi klarte heldigvis å snu stemningen og gledet oss plutselig til å lage til et fint måltid om bord. Stemningen ble enda bedre da vi kom om bord og to av mannskapet som var på vakt ville spise sammen med oss. Vi satt sammen på bakre dekk og koste oss med middag i solnedgangen med morsomme og kleine historier. Da var stemning kjempegod.

Da fyrverkeriet nærmet seg, bestemte jeg og fire andre elever oss for å klatre opp i mastene slik at vi fikk den beste utsikten, sikkert i hele Cape Town. Vi stod der oppe på "første plattform" og så på fyrverkeriene og ønsket hverandre godt nytt år. Da de andre klatret ned igjen, gjorde jeg det motsatte og klatret lenger opp i mastene for å se på nattelivet i Cape Town. Det var en vanvittig opplevelse i seg selv, og jeg ble sittende der i toppen av masten lenge og bare nyte utsikten. Dette er noe jeg alltid vil huske!

Fikk se Robben Island

Vi elevene som var om bord hadde også to dager med feltstudie i Cape Town. Den ene dagen gikk vi på en seks timers tur opp på Table Mountain. Den andre dagen besøkte vi Robben Island der Nelson Mandela var fengslet i mange år.

Artikkelen held fram under annonsen.

Nå er vi kommet oss hit til Namibia. Den 13. januar var vi på besøk på en videregående skole, der vi ble ønsket velkommen med åpne armer og ble med ett en del av skolen. Vi ble spredd i forskjellige grupper og gikk fra klasse til klasse og fikk oppleve en annen type skolehverdag enn den vi er vant med i Norge og på seilskipet.

Vi fikk nye venner og nye opplevelser. Den 14.januar (i dag når jeg skriver dette) har vi vært i ørkenen her i Namibia og klatret opp på sandbankene. Det var en helt utrolig opplevelse, ikke minst når vi løp ned igjen i ørkensanden.

Alt i alt er denne reisen en opplevelse jeg aldri vil glemme og aldri vil angre på. Jeg savner likevel de hjemme utrolig mye, men nå er jeg halvveis og jeg har bestemt meg for å nyte de siste fem månedene ombord. Jeg håper alt er bra med alle der hjemme og gleder meg til å se dere igjen til sommeren.

Hilsen

Margaret Slettevold