Tilfeldig, på en gjennomreise i Gudbrandsdalen, fant vi dette fantastisk imponerende og inspirerende overnattingsstedet, med røtter tilbake til middelalderen.
Tilfeldig, på en gjennomreise i Gudbrandsdalen, fant vi dette fantastisk imponerende og inspirerende overnattingsstedet, med røtter tilbake til middelalderen.

Den som kjøper et gammelt høvdingsete på impuls, har en lang vei foran seg

Sommer er ferietid og folk rundt Bjørnefjorden reiser i både inn- og utland og opplever ulike kulturminner. Noen oppsøker vi bevisst, og har gjerne lest på forhånd om kulturminnet sin historie, mens andre kommer vi tilfeldig over, og blir så fascinert av opplevelsen at vi må finne mer ut om stedet under og etter besøket.

Tilfeldig, på en gjennomreise i Gudbrandsdalen, fant vi dette fantastisk imponerende og inspirerende overnattingsstedet, med røtter tilbake til middelalderen. Nysgjerrigheten ble tent, og historien bak stedet Gammel Kleppe måtte vi finne ut av.

Vi håper at denne historien kan være til inspirasjon for folk i vår region som vil ta vare på gamle bygg på gården, og som ønsker å drive med næring i byggene.

Artikkelen held fram under annonsen.

I boken «Arven som lever» skrevet av John O. Egeland og Tone Solberg er det rikelig med historiske fakta om Kleppe Gård og Gudbrandsdalen for øvrig. Jeg velger å ta et forenklet utsnitt som viser hovedsakelig historien fra dagens eiere Ingunn Munch og Dag Lindvig kom inn i bildet.

Den 11. september 1971 hadde Aftenpostens helgebilag et skrekkoppslag fra Bygde-Norge. Over hele forsiden knelte bygningene på Gammel Kleppe i Vågå. Bildet viste nedfalte tak, råtne stokker og eng som vokste vilt. Teksten som fulgte bildet, var nådeløs: Gamle «Hverdags-Norge» er ofte i elendig forfatning.

Bildet er fra Vågå hvor Nordre Kleppe langsomt råtner opp. Forfallet fikk fortsette enda en stund. «Dette er den verste skamferda vi har i bygda!», uttalte lederen i Vågå historielag, Erland Grev i 1986, altså femten år etter spøkelsesreportasjen i A-Magasinet, Men det var også dette året «skamferda» skulle få en ende, og et nytt liv for Gammel Kleppe skulle begynne.

Å sette i stand og fornye Gammel Kleppe tok 15 år. Og det var først sommeren 2007 at stedet ble åpnet for overnatting, blant annet gjennom prosjektet Vågå gardshotell, der sju gårder har gått sammen om å tilby overnatting i historiske omgivelser.
Å sette i stand og fornye Gammel Kleppe tok 15 år. Og det var først sommeren 2007 at stedet ble åpnet for overnatting, blant annet gjennom prosjektet Vågå gardshotell, der sju gårder har gått sammen om å tilby overnatting i historiske omgivelser.

I 1923 ble Kleppetunet på Nordigard fredet, men fredningen ble opphevet i 1960 på grunn av forfallet stedet var kommet i. I 1975 ble fredningen gjeninnført, og Kleppetunet er derfor kanskje det eneste gårdsanlegg i Norge, som har vært fredet to ganger.

En ting er offentlige vedtak om fredning, noe annet er å ta vare på historiske bygninger. Det er her beretningen om nye Kleppe begynner, et slitsomt eventyr i seg selv. Her trer også dagens vertskap på Kleppe – Dag Lindvig og Ingunn Munch – inn i fortellingen. De kom ikke til dekket bord – for å si det forsiktig..

Høsten 1986 hadde Dag Lindvig oppspart noen penger, og tanken var å kjøpe bil. Etter en auksjon i Vågå dro han til Sjårdalen for å se på det falleferdige tunet på Gammel Kleppe, som var til salgs. Han bestemte seg der og da at dette kjøper jeg. Han så Gammel Kleppe en lørdag, og på mandag var han eier av tunet.

De første årene var det begrenset hva Dag og Ingunn kunne få til av restaurering – de hadde begge utdannelsen å tenke på. Dag utdannet seg til jurist og Ingunn til fysiolog.

Drivkraften i drømmene våre kan være sterke, men de trenger også praktisk tilnærming for å bli realisert. Å sette i stand og fornye Gammel Kleppe tok 15 år. Og det var først sommeren 2007 at stedet ble åpnet for overnatting, blant annet gjennom prosjektet Vågå gardshotell, der sju gårder har gått sammen om å tilby overnatting i historiske omgivelser.

Artikkelen held fram under annonsen.

Gjennom årene er det planmessig utviklet et eget konsept for Gammel Kleppe, med vekt på sammenhengen mellom kultur, tradisjon og natur. Høsten 1996 ble den første Kleppesommeren arrangert, et omfattende kulturarrangement med hovedvekt på billedkunst i ulike teknikker, men også treskjæring, tekstilkunst, keramikk, glasskunst, smykker og kniver. Kleppesommeren er blitt en tradisjon, og hvert år inviteres en lokal debutant slik at forbindelsen med det lokale kulturlivet holdes i hevd.

Kleppetun på Nordigard – med aner fra 1300-tallet har en rik, spennende og til dels dramatisk historie. I det regionale Norddalsarkivet oppbevares en bibel fra Kleppe som dateres til 1588. Kleppe knyttes også til sagn og håndfaste historier om riddermord, rikdom, hor, utroskap, halshogging og evige tvister om arv, fiskevann og fjellbeiter. Høvdingsetet i Sjårdalen viser at den gamle tiden kan ta den nye i hånden.

Poenget er å koble fortid og nåtid sammen på en god måte, Vi vil ikke forføre folk til å tro at de trer inn i 1700-tallet. Det blir for banalt, sier Dag Lindvig. Kontrast er stikkordet for det som særpreger Gammel Kleppe og tilbudet der, med sine 13 bygninger, hvor de eldste stammer fra 1600-tallet.

Gammel Kleppe er et gårdstun på seks mål med en besetning på tolv høner. At jordbruk ikke blir prioritert, gir eierne frihet til ¨utvikle reiseliv og kultur. Mange som overnatter på Gammel Kleppe sier at det i seg selv er en mektig opplevelse, og de er som regel sterkt berørt av hvor de er.

De holder åpent fra juni til august, og tilbyr blant annet urs og konferansefasiliteter, fisketurer og guidede fjellturer.

Ingerid Sulen

Fortidsminneforeininga – Os lokallag

Kilde: «Arven som lever» av John O. Egeland og Tone Solberg

Fortidsminneforeininga – Os lokallag vil i samarbeid med lokalavisa og andre med interesse for kulturminne ha ein serie om kulturminne, bruk av kulturminne og verdien kulturminna har for oss som samfunn. Kulturminnelova definerer kulturminne vidt, som alle spor etter menneskeleg verksemd i vårt fysiske miljø. I tillegg kjem det som er kalla immateriell kulturarv, eit omgrep som vi i Os kjenner godt - som kunnskapen og handverket rundt bygging og bruk av Oselvaren.

Kulturminna kan vera knytte til historiske hendingar som lagshistorie og krigshistorie, eller vera lokalitetar knytte til tru og tradisjon. Kulturminna er såleis berarar av vår tradisjon og delar av vår identitet. Ofte er det først når dei vert borte, at vi opplever at vi har mista noko av verdi. Det er difor viktig å vera kjend med kulturminna våre, og få døme på korleis dei kan nyttast.