Lesarbrev: De samfunnsøkonomiske fordelene med kulturminnevernet

Bygningsvern, kulturminnevern og restaurering nytter. Det er lønnsomt. Og det gir noe tilbake til det samfunnet som investerer i det. Og best av alt: det redder kulturarven.

Når man snakker om å ivareta gamle hus, restaurere, ta i bruk tradisjonshåndverket eller bruke riktig kledning og riktig maling og gamle vinduer, så kan man fort bli svett i hendene og redd for lommeboken. Restaurering, som alt annet vedlikehold på et hus eller bygg, er dyrt.

I Os er det mange som eier hus som det kan være aktuelle å restaurere. Det gjelder gårdstun med flere driftsbygninger, og det kan være enkeltstående lemstover, sveitserhus og naust som det er verdt å ta vare på. Det har betydning for den enkelte eier å ta vare på byggene, og for fellesskapet der byggene representerer en del av vår historie.

Et ektepar eier et gammelt gårdsbruk som de ønsker brukt som overnattingssted. Bruket inneholder flere verneverdige bygg, som alle trenger restaurering. Prosjektet er stort og omfattende, men midler tildeles og bruksendring gis. Etter flere år med mange søknadsrunder og gjennomføring av små og store prosjekter, har bygda fått nytt turistmål. Mennesker holdes i arbeid, og kulturhistorien formidles via kurs, foredrag og omvisninger i tillegg til overnattingsmulighetene og den tradisjonsrike kosten som serveres på stedet.

Egeninnsatsen til huseieren er uvurderlig, og kan nesten ikke måles i kroner og øre. Det er likevel det som fort gjøres, og som virker avskrekkende på de som står midt oppi det. Derfor er instanser som Kulturminnefondet så viktig for de som er eiere av verneverdige kulturmin-ner - alle disse husene, naustene, låvene, stiene, hagene og annet, som ikke er fredet og dermed ikke har samme vern i Kulturminneloven som sine “medminner” som har vært så heldige å bli tildelt tittelen “av nasjonal verdi”.

Kulturminnefondet deler årlig ut mellom 50 og 60 millioner kroner i statlig tildelte midler, til restaureringsprosjekter i privat regi og eie. Direktør i Kulturminnefondet, Simen Bjørgen, sier selv de måtte hatt det firdobbelte for å kunne dele ut midler til alle søknader som kommer inn.

I juli 2017 lanserte Kulturminnefondet resultatet av en omfattende samfunnsøkonomisk analyse utarbeidet av konsulentselskapet Menon Economics. Analysen viste at samfunnsnytten som kan direkte knyttes opp mot Kulturminnefondets arbeid, er betydelig. Siden starten i 2003 har Kulturminnefondets tilskudd på 570 millioner ført til en privat innsats på nærmere 2 milliarder i bevaringsarbeidet. Det vil si at én krone i tilskudd fra Kulturminnefondet fører til at det brukes 3,50 kroner på bevaringsprosjektet. (Kilde: kulturminnefondet.no: “Kulturminne-fondet utløser stor samfunnsnytte”).

Fortidsminneforeningen og Kulturminnefondet har i samarbeid regnet litt på de faktiske tallene rundt et restaureringsprosjekt, og hvordan man i kroner og øre kan se, svart på hvitt, at restaureringsprosjekter er lønnsomme. Utregningen de har jobbet med, viste at for hver krone brukt på restaurering, så får staten – og dermed samfunnet, dette tilbake i trefold. I en artikkel i byggfakta.no ble dette regnestykket presentert som følger:

* Et typisk prosjekt er på 300.000 kroner, hvorav staten bidrar med 100.000 kroner gjennom Norsk Kulturminnefond.

* Tjenestene og materialene som brukes er momspliktige, og dermed kommer 60.000 kroner tilbake til statskassen.

* 60 prosent av kostnadene, i dette tilfellet 180.000 kroner, går til lønn til håndverkere og andre fagfolk. Med 45 prosent skatt kommer 81.000 kroner tilbake til stat og kommunekasse.

* I tillegg kommer arbeidsgiveravgiften på 25 prosent, eller 45.000 kroner av 180.000 kroner.

* De 100.000 kronene staten har bidratt med har endt med at stat og kommune får tilbake 186.000 kroner.

Ola H. Fjeldheim, generalsekretær i Fortidsminneforeningen, påpeker at den egeninnsatsen og egne midler som eier bruker på prosjektet, gir også arbeid til lokalt næringsliv og staten får skatteinntekt. Den ekstra bonusen på dette er et berget kulturminne. (Kilde: byggfakta.no: “Staten tjener på bygningsvern”).

Sett i lys av regnestykket over vil dette for eksempel si at en fullstendig dekningsgrad på til-deling av midler fra Kulturminnefondet, her eksempelvis 200 millioner kroner, ville utløst privat innsats verdt 650 millioner kroner. Med andre ord, bygningsvernet og den innsatsen som tilrettelegges ved Kulturminnefondet, har en stor samfunnsøkonomisk verdi.

Et eldre verneverdig hus blir restaurert. Eier legger inn egeninnsats, men bruker også lokal håndverker som igjen har tre ansatte. Kulturminnefondet bidrar med 50% av midlene som trengs, resten anskaffes av eier via egenkapital, egeninnsats (dugnadstimer) og eventuelt andre tilskuddsmidler. Den lokale håndverksbedriften får betalt, ansatte får lønn, staten får penger og lokale bedrifter får oppdrag. Det restaurerte huset blir firmaets levende reklameplakat. Huset forblir, eier blir boende og betaler de kommunale avgiftene dette medfører. I tillegg har håndverkerne gjerne fått uvurderlig erfaring med seg videre i arbeidet på huset, og kan bruke dette i arbeid på andre eldre og verneverdige bygg. Tradisjonshåndverket holdes dermed også i hevd.

Bygningsvern, kulturminnevern og restaurering nytter. Det er lønnsomt. Og det gir noe tilbake til det samfunnet som investerer i det. Og best av alt: det redder kulturarven.

Gøril Nordtvedt

Fortidsminneforeininga – Os lokallag

Kilder: www.byggfakta.no: “Staten tjener på bygningsvern”. www.kulturminnefondet.no: “Kulturminnefondet utløser stor samfunnsnytte”.