Det er alltid hjerteskjærende å høre om enkeltskjebner, urett som blir begått mot fattige, folk som kastes ut fra hjemmene og bygninger som blir rasert. Men er virkeligheten i Palestina og Israel så svart- hvit som Åse Vaksinen Sælensminde hevder?
Det er alltid hjerteskjærende å høre om enkeltskjebner, urett som blir begått mot fattige, folk som kastes ut fra hjemmene og bygninger som blir rasert. Men er virkeligheten i Palestina og Israel så svart- hvit som Åse Vaksinen Sælensminde hevder?

Lesarbrev: Hva er sant om Palestina?

Er virkeligheten i Palestina og Israel så svart-hvit som Åse Vaksinen Sælensminde hevder?

Åse Vaksinen Sælensminde har opplevd israelske overgrep på nært hold. I et reisebrev publisert i Os & Fusaposten 27. april, forteller hun levende om all nøden som finnes i Palestina, med det hun karakteriserer som regelmessige overgrep av israelske soldater som har som oppdrag ”å øydelegge heimar, trakassering av palestinarar, skremsel, plyndring og drap av uskuldige palestinarar”. Vi får lese hvordan hjem blir rasert, vannkilder tilstoppet, maten til beduinenes buskap blir forgiftet, ja, grusomme hendelser hver dag. Man får inntrykk av et forferdelig liv i Palestina, eller ”den okkuperte vestbredden”, alt grunnet Israels overlagte ”apartheid-politikk”.

Det er alltid hjerteskjærende å høre om enkeltskjebner, urett som blir begått mot fattige, folk som kastes ut fra hjemmene og bygninger som blir rasert. Men er virkeligheten i Palestina og Israel så svart- hvit som Sælensminde hevder? Er det virkelig slik at palestina-araberne bare er offer og de israelske soldatene bare bøller? For balansens skyld mener jeg noen tilleggsopplysninger er på sin plass.

Artikkelen held fram under annonsen.

Det underlige er at det ikke er noe annet område i verden som får så mye oppmerksomhet som nettopp ”Vestbredden og Gaza”. Det finnes endog en avdeling i FN opprettet utelukkende for Palestina-arabiske flyktninger, UNWRA. Denne avdelingen har 30.000 mennesker ansatt i området og hadde i 2017 et budsjett på vel 7 milliarder kroner. UNHCR-flyktninger (alle andre FN-flyktninger) skal etter reglene integreres. I Palestina går derimot flyktningstatusen videre i arv. UNWRA hjalp også jødiske flyktninger, men i 1952 ble disse overtatt av staten Israel. Opprinnelig antall jødiske flyktninger fra arabiske land til Israel var antagelig større enn antallet arabiske flyktningene fra Israel fra 1948 og utover. En rekke stater, også Norge, er dertil engasjert med store årlige pengeoverføringer til ”selvstyremyndighetene” i Palestina.

I tillegg er flere hundretalls ikke-statlige organisasjoner (bl.a. Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp og Røde Kors) inne med betydelig støtte økonomisk og med personell. Det er påfallende at man ved dette besøket fra Norge ikke velger å vise Sælensminde og resten av følget hva all denne støtten har blitt brukt til. USA har faktisk valgt å trekke sin støtte tilbake p.g.a. manglende fremvisning av regnskap, og påviselig propagandaliknende informasjon til skolebarn, med idealisering av terrorisme i lærebøker og TV-sendinger.

Også fra norsk side har man etterspurt retting av opplagte feil i skolebøkene, men hittil uten respons. Tross stor pengestøtte, består UNWRA sine flyktningleire 60 år etter opprettelsen. Dette er tragisk og enestående i verdenssammenheng. De fleste andre steder har integrering funnet sted og vært en ønsket politikk. Jeg finner det derfor underlig at ikke Sælensminde også retter kritikk til de palestinske lederne og ikke bare til israelske soldater og myndigheter.

Forfatteren Tuvia Tenenbom utgav seg som tysk journalist og besøkte en rekke steder i Israel og ”Vestbredden” og møtte myndigheter på mange plan, både selvstyremyndighetene og politikere i Knesset, intellektuelle som kunstnere og universitetsprofessorer etc. Dette beskriver han i boken ”Ta Jøden”. På Vestbredden ble han vist også de prektige eneboligene, universitetsbygningene og kinoer som er bygget, han ble tatt med på demonstrasjoner og planlagte opptøyer og provokasjoner mot soldater, og han fikk se fattigdommen demonstrert.

Men han så også velstanden bak utstillingsvinduet, og konkluderer med at den virkelige fattigdommen fant han i Israel. Her har man tung beskatning, med utgifter til integrering av immigranter, flyktninghjelp, sosiale ordninger og 25% av statsbudsjettet som går til forsvaret.

For Israel er store forsvarsbudsjett dessverre en tvingende nødvendighet med krigserklæringer fra Hesbollah, Syria, Iran og Hamas hengende over seg, erklæringer som regelmessig omgjøres til handlinger. Likevel har Israel full frihet og likhet for alle borgere uansett rase, religion, kjønn eller seksuell legning. Vel er Jødedommen statsreligion og lørdag helligdag (Shabat), men religionen Bahai har sitt verdenssenter i Haifa og Tel Aviv er vel det eneste stedet i Midtøsten hvor det gis tillatelse til Pride parade. Israelske arabere sitter som høyesterettsdommere, og er medlemmer i Knesset (nasjonalforsamlingen) som representanter for partier som i praksis motarbeider staten Israel. Haaretz, avisen som leses av 5% av innbyggerne, får lov å rase mot statsminister og regjering, og organisasjoner som BMD-bevegelsen og ”Braking the silence” får operere selv med programmer som vil bryte ned den staten de lever i. Dette viser at Israel er et liberalt demokrati. Dessuten blir overgrep utført av soldater rettslig etterprøvd. Skjer det overgrep mot folk i Israel eller i administrerte områder, blir dette betraktet som kriminelt og etterforsket og straffet. Men skjer det overgrep på palestinsk-kontrollerte områder mot jøder (såkalte A områder), hender det at dette blir tolket som heltedåd på palestinsk side. Forbryterne blir lønnet av myndighetene, og har endog fått gatenavn oppkalt etter seg. Jødene er livredde for å komme inn i disse områdene, og terrorhandlinger fra disse områdene skjer langt oftere enn vi hører om.

Det kan også vises til at det, i alle fall de siste 200 årene, har bodd jøder på hele ”Vestbredden” inntil 1948, da Jordan okkuperte området og gjorde det ”jøderent”. Dette er det gamle kjerneområdet til Israel hvor kong David styrte 3.000 år tilbake. I Jerusalem har det vært et jødisk flertall av innbyggere fra tidlig på 1800-tallet, fram til 1948. I 1939 var befolkningen i Jerusalem 125.000, hvorav 76.000 var jøder, 26.000 muslimer, og 23.000 kristne. Da det 400-årige osmanske riket gikk i oppløsning etter 1. verdenskrig, ble Midtøsten av de allierte seierherrene delt opp i en rekke arabiske land, fire muslimske: Irak, Syria, Saudi-Arabia og etter hvert Jordan, ett kristent: Libanon, og ett jødisk land: Palestina. Jødene fikk løfte på et jødisk hjemland ved en rekke avtaler: 1.Balfour-erklæringen av 1917 (Britisk løfte om et nasjonalhjem for jøder i Palestina), 2. Fredskonferansen i Paris (1919), 3. Weizmann-Feisal avtalen av 1919 (emir Feisal var leder av kongedømme Hijaz og den anerkjente talsmannen for hele den arabiske nasjonale bevegelse under fredskonferansen), og 4. San Remo vedtaket i 1920.

San Remo-vedtaket garanterer et nasjonalhjem for jødene i Palestina, nåværende Jordan og Israel, det ble verifisert av Folkeforbundet (forløperen til FN), ratifisert av USA, og avtalen er folkerettslig gyldig også i dag. Artikkel 80 i FN-pakten sikrer at oppnådde juridiske rettigheter ikke kan gjøres ugyldig. Det er derfor folkerettslig feil å kalle ”Vestbredden” okkupert av Israel.

Artikkelen held fram under annonsen.

Da britene som mandatmyndighet trakk seg ut i 1948, ble staten Israel proklamert, etter å ha blitt godkjent av FN høsten 1947. Umiddelbart ble det erklært krig fra de omkringliggende arabiske stater, og Jordan okkuperte det man i dag kaller Vestbredden. Araberne kaller dagen NAKBA – den store katastrofen. Israel har i nyere tid opplevd fire forsvarskriger der de har mistet over 23.000 soldater. Utenom krigene som er påtvunget Israel, har 1557 sivile blitt drept på 15 år i rene terrorhandlinger (”Et nytt holocaust”, Lunde forlag 2009). Tross dette har Israel utviklet seg til å bli en industrigigant. Innen elektronikk og data er det av mange kalt Europas ”Silicon Valley”. Landet eksporterer en rekke produkter, også innen jordbruk. Befolkningstallet har økt fra vel 600.000 i ca. 1920 til 9 millioner i mai 2019. Israel er intet mindre enn et mirakel.

Den store katastrofen er ikke Israel. Den store katastrofen er krigene, de omkringliggende arabiske lands manglende vilje til å integrere de arabiske flyktningene, og de palestinske myndigheter og Hamas i sine grunnlover (Chartre) som sier at hele Palestina, inkludert Israel, skal være ”jøderent”.

Per Torgeir Nilsen