Lesarbrev: La oss ønske flere kvoteflyktninger velkommen

Tenk deg at du forlater ditt hjem og land for å sikre ditt eget og familiens liv, så møter du bare stengte grenser, skriver lokallaget i Norsk Folkehjelp.

Det du møter i din søken etter beskyttelse fra krig og forfølgelse er nemlig mange stengte grenser. Prøver du å nå Europa blir det på nytt med livet som innsats. Å bli plukket ut som kvoteflyktning er en av få trygge løsninger for mennesker på flukt.

Tvunget på flukt

I følge FNs høykommisær for flyktninger (UNCHR) er det i dag 22,5 millioner mennesker som har flyktet over landegrensene. I tillegg er over 40 millioner internt fordrevet i sitt eget land.

De aller fleste flyktningene befinner seg i utviklingsland, ikke i Europa, som man ofte kan få inntrykk av. Det blir derfor for enkelt det mange politikere i Norge sier. Nemlig at de må «hjelpes der de er».

Selvfølgelig skal vi bidra med støtte til de landene som mottar mange flyktninger, slik som Libanon og Uganda. Men det er samtidig slik at ikke alle flyktninger får den beskyttelsen de trenger i nabolandene. Og i de tilfellene er kvoteflyktningordningen god å ha.

Norsk Folkehjelp jobber i, og rundt, mange av landene hvor det er krig og konflikt. Den grusomme borgerkrigen i Syria fordriver fremdeles millioner, og det er ingen tvil om at situasjonen i nabolandet Libanon er svært vanskelig.

Norsk Folkehjelp har også vært til stede i Sør-Sudan siden 1986. Her har drap, bortføringer, voldtekt og generell lovløshet gjort at mange mennesker ikke ser andre valg enn å forlate hjemmene sine. Stor mat-usikkerhet forverrer situasjonen og gjør at mange barn på flukt lider av alvorlig underernæring. Som et resultat av konflikten i Sør-Sudan har Uganda blitt det landet som mottar fleste flyktninger i Afrika.

Norge har forpliktet seg

Selv med et historisk høyt antall mennesker på flukt i verden i dag, er mulighetene for å oppnå beskyttelse stadig vanskeligere. I september 2016 signerte statsminister Erna Solberg New York-erklæringen, som forplikter Norge til å bidra til et internasjonalt samarbeid for å bedre flyktningers situasjon. Nå er det på tide å gå fra fine ord til handling. En god start er å øke antall kvoteflyktninger til 5.000 i året.

En kvoteflyktning, også kalt overføringsflyktning eller FN-flyktning, er en person som ikke kan reise tilbake til hjemlandet sitt, og som bor i et annet land hvor de ikke er trygge eller får opphold. De må derfor overføres til et tredje land. Kvoteflyktningene som kommer til Norge skiller seg fra asylsøkere ved at de allerede før de kommer til Norge, har fått saken sin behandlet og er blitt anerkjente som flyktninger av FN. Når kvoteflyktningene kommer til Norge slipper de derfor å bo på mottak, men overføres rett til den kommunen hvor de skal bosettes.

Det er ulike grunner til at kvoteflyktningene ikke kan beskyttes der de er. Noen har medisinske utfordringer, andre er politiske aktivister, enslige mødre eller sårbare familier.

I følge UNCHR er det i år 1,2 millioner flyktninger som ikke kan hjelpes der de er, og som derfor bør flyttes til et annet land. Dessverre er det svært få som ønsker kvoteflyktninger velkommen. For å være realistisk har derfor UNHCR bare mål om å overføre 120.000 kvoteflyktninger til andre land. Det er alt for lavt!

Kommunene har kapasitet

I skarp kontrast til verdens flyktningsituasjon har Norge historisk lave ankomster av asylsøkere og flyktninger. Kommunene har derfor kapasitet til å bosette, og vi som sivilsamfunn og frivillig organisasjon er klare for å inkludere tilflyttere.

Kvoteflyktningordningen er et lite bidrag for å sikre noen av de mest sårbare en trygg fremtid. Da skulle det bare mangle at vi ikke kan øke kvoten fra 2.120 kvoteflyktninger til 5.000 i 2019. Det er solidaritet i praksis!

Norsk folkehjelp

Lokallaget i Os