Kanskje gjør det andre uvel å se oss som ikke er som dem?
Det koster mye ubehag å se og å sette seg inn i andres situasjon.
Jeg vil takke NFU Bjørnafjorden for å synliggjøre holdninger knyttet til funksjonsnedsettelse og retten til å delta, være en del av alle samfunnets sider, samt å få uttrykke sin egenart i kraft av egen eksistens. Det skal være nok å bare eksistere for å fylle disse krav. Det er lovfestet.
På en knitrende, dårlig lydfil, fikk jeg overhøre formannskapsmøtet 29. august 2024.
Artikkelen held fram under annonsen.
Uttalelser som jeg trodde var et tidsmessig tilbakelagt stadium med tanke på hvordan man reflekterer, diskuterer de mest sårbare og utsatte i samfunnet vårt, satte meg helt ut.
Det blir uttrykt et ønske om å omplassere og marginalisere elever med ekstra utfordringer.
En hel gruppe elever blir 'frarøvet' sine rettigheter og muligheter i en eneste setning.
Her ble det ikke gjort noen differensiering. Alle fikk samme lusekam dradd gjennom hårmanken. Har du behov for hjelp og veiledning i skolehverdagen og det blir ansett at behovet er på et visst nivå, forvises du fra det ordinære klasserommet og fysisk til en annen lokasjon, er tanken.
Jeg minner om at uttalelsene falt under et formannskapsmøte. Det var ingen som protesterte, eller ga noen innvendinger.
Gudmund Hernes, reformatoren innen norsk skole, innførte et fantastisk begrep innen pedagogikken: Resultatlikhet. Han la til grunn at skolen skulle etterstrebe likhet i resultat for elever med hjelp av ulik ressursbruk. Så seint som på 1990‐tallet var dette en revolusjonerende tanke.
Ulik ressursbruk fordelt på forskjellige elever må til for å få et samfunn med gode demokratiske, etiske og hensiktsmessige verdier. Vi får flere som får brukt sitt potensiale.
Det er ressurskrevende å ha dysleksi, men likevel har vi hatt en statsminister med diagnosen.
Artikkelen held fram under annonsen.
Jeg er nesten blind, og kan skrive dette takket være god opplæring ved Bjørnafjorden Voksenopplæring og ved Norges Blindeforbunds sine kurssentre. Jeg bruker punktskrift. Hvis jeg hadde vært barn med disse utfordringene, hadde jeg blitt skubbet under bussen, mistenker jeg.
Jeg tror ikke at flertallet ønsker seg segregering og usynliggjøring av grupper i samfunnet vårt. Det bærer inn i en endevei vi har vært i før. Dit vil ikke jeg.
«Fra dem som har skal det tas. Fra dem som har lite eller ingenting skal det også tas», sier bibelen, fritt gjenfortalt.
Jeg er ikke redd for dem som har. De klarer seg alltid. Jeg er mer redd for at vi velger å ikke se dem som har større utfordringer enn oss selv. Det koster for mye ubehag å se og å sette seg inn i andres situasjon. Kanskje gjør det andre uvel å se oss som ikke er som dem?
Det vil jeg kalle en uvane som brytes med vanen at det er helt normalt å være en del av samfunnet, uansett hvem du er. Det har sin pris, men heldigvis settes ikke den av formannskapet.
Hvis vi med utfordringer utestenges fra samfunnets og livets forskjellige arenaer, mener jeg bestemt at vi får et fattigere samfunn. Vi er alle en liten brikke i livets vev. Ingen av oss vet når veven lager snubletråd for oss, eller binder oss fast i et liv som vi bare for et øyeblikk siden ikke kunne tenke oss. Det er ingen som vet når vi får en nær og kjær som trenger det ekstra.
Vi har i dag mange forskjellige problem i oppvekstsektoren, og de må adresseres. Vi står i en tid som er ny på mange måter. Gamle løsninger på nye problemer fungerer ikke. Vi trenger tverrfaglige, stabile, tette og målrettede løsninger. Vi trenger det på individuelt og på gruppenivå.
Jeg håper inderlig at de forskjellige etater finner sammen og tar gode løsninger i bruk. Jeg håper at etatene med sine ansatte får god støtte hos informerte, kompetente politikere og administrasjonen. Dette må løses sammen.
Artikkelen held fram under annonsen.
Mette Midtseter
