Flytter til byen: - Jeg har fått en ny og utfordrende jobb og fant det nødvendig å være tettere på jobben og Bergen. Foto: Privat foto

Ole takker av i Os-bygda: – Det har vært et eventyr

– Jeg vil takke av med et innlegg etter så mange opplevelsesrike og gode år i Os, men jeg lover å komme tilbake.

Det var en ren tilfeldighet at jeg flyttet fra Nordnes til Os i 2003. En rubrikkannonse i BA med et hus til leie på Bjørnen endte opp i mitt fang og jeg tenkte det var kjekt å bo på landet en sommer. Men så falt jeg helt for utsikten til Folgefonna, Bjørnafjorden, Fusa, Tysnes og Os.

Fikk godt voksen kompis

Jeg kom til Os som én sjel og én skjorte. Jeg jobbet med NRK og Norwegian Wood akkurat da med å få spille på festival. Samtidig trengte jeg noe å leve av. Jeg tok meg en runde og fikk to jobber, først på Tønjum så på Flåten Jernvare. Plutselig vekslet jeg med å skru opp markiser og DVD-spillere med studio i Nashville og turnélivet.

En julaften jobbet jeg på Tønjum og inn kom Hans Ask, mannen som stod bak Ask Transport. Han hadde kjøpt en kombinert VHS-DVD spiller som var nokså komplisert. I ukene før hadde jeg kjørt innom han på vei til jobb for å programmere noe han ville ta opp på bånd. Etter hvert fikk vi et fantastisk vennskap. Jeg var 22 han var 76 men vi bygget hestegjerder, flyttet biler, freste snø og hentet materialer. Vi feiret julaften sammen og skapte gode stunder sammen. Hans døde i 2013, men jeg verdsetter fortsatt vennskapet vi hadde.

Jeg endte opp med å kjøpe huset hans i Solbakken og har selv bodd der i neste tyve år. Der har jeg fått en ny venn, en av mine nærmeste - the one and only Arne Mæland. Arne og familien har betydd svært mye for meg. Ett av våre høydepunkt var da vi kom sammen om idéen til hvordan bærekraftsprisen skulle se ut, prisen som ble tildelt Sir David Attenborough i London i 2018. Etter at jeg kom tilbake fra London ba Attenborough meg om Arnes adresse og han sendte et av de hyggeligste brevene jeg har sett noensinne til en av de beste og mest sjelfulle kunstnerne jeg vet om.

Folk kan si hva de vil, det gjør de alltid om kunst, men «uteliggeren» i sentrum får seg alltid et skjerf eller en sigarett. Det er definisjonen på vellykket kunst. Jeg ser ikke mange andre kunstverk som opplever like mye omtanke fra befolkningen.

Barndom i Os

Litt av og på har det vært. Jeg har vært mye i USA og andre steder, men alltid vendt tilbake til Os og Solbakken. Jeg har fått venner, mine barn har fått venner og en betydningsfull del av livet har jeg nå brukt i Os.

Artikkelen held fram under annonsen.

Tilbake til 2000-tallet husker jeg - selv om jeg alltid får en vennskapelig dult i siden når jeg sier jeg, meg og deg, en bygd som stilte med åpne armer. Da jeg gikk på Fana Gymnas var Os-ryktet at man fikk bank hvis man tok bussen dit og snakket slik. Så det gjorde vi ikke.

Men jeg var masse i Os som barn. Det var min far, min farfar, oldefar og tippoldefar også. Vi holdt til på Ferstad, min oldefar kjøpte Ferstadboligen av Christian Michelsen for nesten hundre år siden og min far hadde opprinnelig odel på Holt gård (bak Fjellheim) etter slekt i Hegglandsdalen.

Det sies i Os-soga at Major Heggland, en av mine forfedre, en gang klatret helt opp i spiret på Os kyrkje. Etter krigen ble Holt gård ekspropriert, men familien min har alltid hatt Os i sine hjerter. Min farfar rodde Oselvar fra Ferstadneset til Stolmen under krigen og ble konfrontert av et tysk fly midt i Bjørnafjorden. Han hadde et pledd over foten sin, for den var amputert. De fløy over han på kloss hold helt til han løftet vekk pleddet og de så han ikke skjulte noe. Også rodde han til bryllup i Austevoll. Og tilbake til Os.

Parallelt med dette planla Hans Ask bygging av Solbakken som jeg nå har bodd i i mange år.

«Heim til Os»

Jeg husker tilbake til da vi fylte Fjellheim til randen helt spontant etter Spellemannsprisen. Jeg har masse gode minner fra Osøren-festivalen, alt fra 5.000 jublende barn-suksess og fullstendig katastroferegn på Osfest. Jeg husker konserten vi hadde på åpningen av Oseana og da første salve ble sprengt på Svegatjørn. Jeg har drevet RadiOs noen år og jobbet i Os & Fusaposten. Min kjærlighet til Os skrev jeg ned i sangen «Heim til Os» og ett av mine største øyeblikk personlig var da jeg spilte den på 17. mai på Kyrkjeflaten et år.

Så er det nå en gang sånn, at det er en tid for alt. Jeg kommer nok tilbake til Os, men nå er jeg atter på vandring og jeg vil takke for denne gang. Takk til alle gode venner, kjente og kjære. Jeg er stolt over Os-bygda og jeg kommer tilbake.

Artikkelen held fram under annonsen.

Ole-Reinert Berg Olsen