Rapport fra en på «gølvet» i kommunen: Vi trenger flere i «produksjonen», ikke flere ledere

Jeg vil gjerne få fram hvordan hverdagen som kommunalt ansatt oppfattes fra mitt ståsted, - en som er på “gølvet”, nederst, i en krok av kommunens organisasjonskart.

I beste kommentarfeltstil hiver jeg meg utpå, og stikker nakken fram - og velger å kommentere noe jeg strengt tatt egentlig ikke har peiling på, Men, jeg vil gjerne få fram hvordan hverdagen som kommunalt ansatt oppfattes fra mitt ståsted, - en som er på “gølvet”, nederst, i en krok av kommunens organisasjonskart.

Jeg ønsker altså med dette å dele mine tanker om hvor det, i denne vanskelige situasjonen som Bjørnafjorden står overfor, er mulig å spare.

Kommunen må kutte utgifter, og det er det nok mange grunner til, og ikke minst et rikt tilfang av teorier om hvorfor det er blitt akkurat slik. Vi kan nok være uenige om årsaker, men faktum er nå engang at man må kutte, og det ganske så betydelig.

I Bjørnafjorden har vi allerede skyhøye kommunale avgifter og bortimot norgesrekord i kommunal gjeld. Den økonomiske belastningen vi som innbyggere blir påført av kommunen allerede, er jo absolutt reell. Jeg forstår derfor godt at det sitter langt inne å innføre eiendomsskatt. Da er alternativet å kutte kostnader.

Så hvor skal “kommunen” kutte?

Jeg tenker at det må være mye å spare på omorganisering av kommunens organisasjonskart. Sett nedenfra oppleves kommunen som topptungt organisert, med et rikt tilfang av ledere, avdelingsledere, fagsjefer, assisterende sjefer, sjefer, staber og så videre.

Det oppleves vanskelig å forstå at når vi som kommune skal spare, så tar man stillinger langt nede i systemet. Jeg tenker det må være mye mer å spare på høyere lønnede ledere.

Siden jeg kjenner litt til oppvekstområdet, bruker jeg det som eksempel, men vil tro at organiseringen og dermed innsparingspotensialet, er tilsvarende på andre områder i kommunen.

På oppvekst er vi organisert slik:

Jeg er kontaktlærer til en flott 10. klasse på Os ungdomsskule. Over meg har jeg en avdelingsleder, en rektor, en fagsjef med en assisterende fagsjef, en kommunalsjef og en kommunaldirektør (håper jeg har truffet på titler, ingen nevnt ingen glemt, kanskje er det til og med flere ledere over meg?). Til sammen fem nivåer med ledere over meg på kommunalt nivå. Jeg vil tro at flere av disse nivåene har en “stab” - altså flere ledere/assisterende leder knyttet til seg.

Femte nivået er regjeringa

Som en parallell vil jeg hente fram et eksempel fra en annen offentlig organisasjon jeg kjenner godt fra førstegangstjenesten, min tid i Libanon som FN-soldat, i Kosovo som Nato-soldat, og som troppsjef i Heimevernet siden ca 2005 - altså Forsvaret. En organisasjon som får “pes” for å være tungrodd, byråkratisk og hierarkisk.

Å være troppssjef er et nivå jeg opplever som tilsvarende det å være kontaktlærer. Hvis jeg går fem nivåer opp fra min troppsjefstilling - så er det: én områdesjef, sjef for HV 09, (omfatter store deler av Vestlandet), sjef for Heimevernet, forsvarssjefen og regjeringa.

I ca 2005 tok Heimevernet inn over seg at de var noe byråkratisk og tungrodd organisert. De tok grep og kuttet et nivå med ledere/administrasjon. Hensikten var å kunne bruke mer av de begrensede ressursene der de trengtes mest, på å utdanne soldater.

Jeg bruker dette som eksempel på at jeg tenker at det er mulig å drive gode tjenester uten et rikt tilfang av ledelsesnivåer. Det er ikke sikkert at det blir mer, eller bedre ledelse av flere ledere, men det som derimot er sikkert, er at det blir mer “byråkrati” i form av møter, koordinering, direktiver og pålegg nedover, avklaringer og referater.

Når kommunen nå bare skal drive med lovpålagte tjenester, kan det jo være at vi ikke trenger så mange som “bestemmer” eller som er ledere. Et kjent ordtak forteller oss: «Jo flere kokker, jo mer søl». En annen etablert “sannhet” sier at der: “Alle har ansvar, har ingen ansvar”.

Evne til utvikling og endring

Et viktig kjennetegn på en god organisasjon, er evnen til utvikling og endring. Er det virkelig helt sikkert at det nåværende organisasjonskartet er den beste og mest strømlinjeformede måten å organisere kommunen på? Eller er det mulig å se på det som et førsteutkast, i en nylig etablert kommune? En kladd, som med fordel kan pusses på og strammes opp litt?

Det er ikke min intensjon å hente fram leken “Hvem skal ut?” fra “Nytt på nytt”. Jeg er så heldig at jeg ikke trenger å ha en formening om hvilket ledelsesnivå som er “overflødig”. Men noe av det ansvaret en leder tar på på seg, er å ta vanskelige avgjørelser i tøffe tider.

Vi går noen vanskelige år i møte. Det er vi nok alle enige i. Jeg håper at kommunetoppene i nåværende situasjon løfter blikket, og ser på hele organisasjonen, ikke bare på ansatte på kommunetorget, eller på arkiv - men at de vender blikket innover - på sitt eget nivå også.

Jeg tviler ikke på at alle oppover i etasjene på kommunehuset jobber pliktoppfyllende hver eneste dag, med det for øye å levere gode tjenester. Men jeg forventer samtidig at de blir stilt overfor det samme spørsmålet som gjør at for eksempel MOT, Guttas Campus, Gutter som lekeressurs og mestringsteamet alle er foreslått kuttet.

“Er det lovpålagt?”

MOT treffer alle elevene i kommunen med holdningsskapende arbeid, et virkelig godt opplegg promotert av kjente forbilder fra blant annet idrettsverden og musikkbransjen. Et opplegg som elevene føler er nyttig og som de liker å være en del av.

Guttas Campus er viktig. Det treffer dem som står i fare for å droppe ut av skolen, og dermed står i fare for å bli en “belastning” for samfunnet fram i tid.

Gutter som lekeressurs er viktig for å drive rekruttering til barnehager, og barnehagebarna elsker det. Et virkelig positivt tilskudd til barnehagehverdagen.

Mestringsteamet - særlig slik som det fungerte de første årene, var en enorm avlasting og støtte for oss i klasserommet. Men aller viktigst er den hjelpen de har gitt til ungdom som sliter med å takle hverdagen.

Jeg skulle ønske at blikket ble løftet, og at det ble tenkt større tanker, tanker på et samfunnsøkonomisk nivå. Elever som er på vei utenfor må fanges opp og hjelpes - jo tidligere, jo bedre. Ellers møter vi dem igjen hos Nav, eller i rettssystemet, og da begynner de virkelige kostnadene for samfunnet.

Tilsammen koster disse tiltakene ca halvparten av en av kommunens øverste lederstillinger. Ihvertfall hvis tallene som ble presentert stemmer - f.eks. en besparelse på MOT på 300 000,-.

I en sårt presset kommuneøkonomi, trenger vi flere mennesker i ”produksjonen”, i klasserommet, på sykehjemmet eller til vedlikehold og mange andre steder på bunn i det kommunale systemet. Vi trenger ikke flere som leder.

Bjørn Tore Bachmann Eriksen