En bønn for Gaza: Vi, våre hjerter og vårt hjemland

I disse hjerteskjærende tider kan vi ikke unnlate å dele smerten som preger våre hjerter, spesielt vi som har røtter i Gaza.

Selv om vi forlot vårt kjære hjemland for mange år siden, har vi aldri sluttet å bære håpet om en dag å vise våre barn skjønnheten i Gaza. Vi bar på lengselen etter vårt kjære hjemland gjennom årene, savnet etter våre folk, naboer, og våre kjære. Nå er det kjære huset fra barndommen, som var en trygg havn og et sted fylt med minner, latter og kjærlighet, blitt bombet til ruiner, og mange av våre elskede har blitt revet bort fra oss.

Smerten er dyp, og grusomhetens skygge henger fortsatt over oss. Hvordan skal vi finne veien videre når alt vi hadde, alt vi kjente, er tapt? Smerten er så overveldende at vi finner det vanskelig å finne ord som kan beskrive den.

Vår daglige kamp

Som norske palestinere føler vi oss maktesløse i vårt trygge hjem langt fra Gaza. Vi lider med våre familiemedlemmer og venner som opplever daglige mareritt. Frykten for å miste våre nærmeste hjemsøker våre drømmer, og vi våkner hver dag med en bønn om at nyhetene ikke bringer sorgen om tap.

Det er smertefullt å erkjenne at det vi ser i mediene ikke fanger opp det fulle omfanget av lidelsen som vårt folk gjennomgår i Gaza. Mens vi sitter i våre trygge hjem med nok mat og drikke, lider våre kjære under ekstreme forhold. Barn går sultne til sengs og dør mens de er sultne. Gravide kvinner gjennomgår keisersnitt uten bedøvelse, og mange står alene etter å ha mistet alt. Situasjonen er hjerteskjærende, der folk ikke kan finne likene til sine kjære, og mange er fortsatt fanget i ruinene. Dette er bare en brøkdel av det som faktisk skjer der.

Vi skulle ønske å kunne løfte barna opp til himmelen inntil grusomhetene tok slutt, og deretter kunne vende tilbake sammen med dem, slik at de ikke måtte gjennomleve det de går gjennom, og ikke lide slik de lider.

Fortvilelse og håpløshet

Vi har mistet håpet om at verden vil gripe inn for å stoppe dette som skjer. Troen på rettferdighet synes å svekkes, og følelsen av hjelpeløshet er overveldende. Mens vi prøver å leve normale liv, gnager følelsen av svakhet og hjelpeløshet sakte på oss.

Vi kan ikke lenger være passive tilskuere til lidelsen i Gaza. Skriv om Palestina som om livet ditt avhenger av det, fordi livet deres avhenger av det.

Slutt ikke å snakke om Palestina. Vi kan ikke lukke øynene for den som skjer. Å venne seg til folkemordsscener er det mest kraftfulle våpenet som sikrer at grusomhetene fortsetter.

PALESTINA

Et land vi elsker uten å se.

Et hjem vi tilhører, men ikke kan komme inn.

Et land hvor jo lenger vi er borte fra det, jo dypere vokser røttene våre i det. Et flagg forbudt i hjemlandet, men hevet over hele verden.

En sak de prøver å drepe, men som aldri vil dø.

Det går ikke bra med vårt hjemland, så vi har det ikke bra. La oss sammen be for Gaza, be for Barna, be for våre familier, og kjære.

Verden kan ikke lenger tie, og vi er deres stemmer.

Maha Hadi