En fordømmende prest?

Det tause skriket til barnet høres ikke. Hvem skal tale barnets sak om ikke prestene gjør det? Politikere burde gjøre det, men de har sviktet, nesten alle.

Vi har fulgt en underlig debatt i Os & Fusaposten. Utgangspunktet er en setning sogneprest Ekerhovd skrev på Facebook i 2019 under saken om tvillingabort; At han ikke kan forstå at en kvinne ønsker å drepe sitt barn.

Nå er det plukket opp av Lina Kristina Tennefoss Vatshelle som føler seg krenket av en slik ordlyd, da hun selv har gjennomgått en senabort. Hennes abort var riktignok på medisinsk indikasjon, da hun bar på et ikke levedyktig foster.

Fri abort, nå foreslått til uke 22, betyr at man kan kreve sitt foster fjernet uten noen spesiell grunn. Nesten alle slike fostre er friske. Det var vel dette Ekerhovd sikter til. Han har altså ikke berørt Vatshelles situasjon. Men hun vil ikke snakke med ham, på grunn av språkbruken hans, men melder seg ut av kirken.

Jeg kan heller ikke forstå, og tror ikke, at en kvinne vil sitt barn til livs. ”Selvbestemt abort” er selvfølgelig en floskel. Alle er påvirket av kreftene omkring seg, fra politiske og feministiske ideologier, til omstendighetene, og personlige relasjoner av mange slag. Kvinnen er dermed altfor ofte også et offer i denne saken. Både sognepresten og vi andre må vel si med Jens Bjørneboe: ”Hvem er et menneske som ikke vet, vi trenger nåde og barmhjertighet?”( Mea maxima culpa). Men å kalle en sak ved sitt rette navn, er ikke å fordømme personer.

Terje Navdal har vurdert saken. Han øser ut sin indignasjon over sognepresten, og andre prester, og vil ha ham avskiltet. Selv føler han sterkt med Lina Vatshelle, noe han mener å vite at sognepresten ikke gjør.

Det underligste innlegget er likevel Sigfred Rosvold, som er rystet over at presten bruker ordet drap om abort. Hva mener Rosvold abort er? Selvfølgelig er det drap! Å ta et liv er å drepe. Når hjertet slutter å slå, er personen etter klinisk definisjon død. Når det begynner å slå (6. svangerskapsuke) er den ditto levende. Praktisk talt alle provoserte aborter skjer etter uke 6.

Det er ikke ordene som er brutale, Rosvold, det er virkeligheten. Virkeligheten er grusom. Hvert femte barn som blir påbegynt når aldri fram til fødselen. Hver dag fjernes en stor skoleklasse ved norske sykehus.

Barnet har dermed ingen reell verdi fram til abortgrensen. Det ligger som regel mye smerte og mange tårer bak en abort. Dette rører oss. Men det tause skriket til barnet høres ikke. Hvem skal tale barnets sak om ikke prestene gjør det? Politikere burde gjøre det, men de har sviktet, nesten alle. Barnet i mors liv er ikke stemmeberettiget ved stortingsvalg.

Per Torgeir Nilsen

Lege