Er jeg for eller imot Pride?

«Pride» kan være et uttrykk for en ideologi og en livsførsel jeg ikke støtter. Derfor sier jeg ikke ja.

Men jeg kan heller ikke si nei. Mange av dem som tar kampen opp mot regnbueflagg og pridemarkeringer, kjemper mot en ideologi de er uenige i, mens de overser menneskene dette gjelder. Slik blir motstanden mot pride et skjold, et vern, mot å se sårbare barn og unge. Det må det ikke få lov til bli!

Bruk av regnbueflagg er ikke markering av en bestemt ideologi. Det er en måte å synliggjøre mangfold på, et ofte usynlig mangfold. Vi ser ikke dem blant oss som har en usynlig identitet.

Noen vet fra de er ganske små, andre sliter seg gjennom skoleår og ungdomstid for å klare å akseptere at de er den de er. Den eneste «aksept» de får, er at de rammes av et av skolegårdens mest brukte skjellsord: «homo».

Med mer enn 50 års fartstid som kvinne i mindretall, ofte et veldig lite mindretall eller helt alene, i kirke og samfunn, har jeg høstet rikelig erfaring med hersketeknikken usynliggjøring. Det er aldri godt å bli oversett, aller minst av dem som uttaler at du er velkommen, men ikke viser det i praksis.

En måte å usynliggjøre på, er å ikke si noe, la være å heise flagg, bokstavelig talt overse mangfoldet. Jeg har prøvd å ligge lavt for ikke å være splittende. Det som da har gått under radaren for meg, er de unge som har gjort seg usynlige og forsvunnet ut av menigheten så snart de er konfirmert, fordi de har opplevd at de ikke er velkomne med hele seg.

Det er desverre noen slike historier fra min vakt som prest i Os. Noen har jeg hørt, det er sikkert flere. Det gjorde inntrykk å lese om Floyd Nicklas Moen i Os & Fusaposten 17.06.2023. Jeg husker ham fra speideren. Han kjente seg ikke velkommen verken i menigheten eller speideren. «Om nokon berre hadde sagt til meg då eg var ung, at eg ikkje trong vera redd og at eg kom til å bli komfortabel med meg sjølv...».

Mange har kjempet en ensom kamp i unge år, fordi de ikke har visst hvor de har omgivelsene sine, som hun som fryktet for å bli kastet ut hjemmefra da hun fortalte at hun hadde fått jentekjæreste. Hun ante ikke hvor hun hadde foreldrene, fordi de ikke hadde sagt noe.

I dag er SoMe-spalter fulle av vitnesbyrd fra trygge, voksne homofile som forteller hvor godt det hadde gjort dem hvis regnbueflagget hadde vaiet på deres skole da de var barn.

I kampen mot usynliggjøring av andre mennesker, bærer jeg mitt regnbuearbmbånd med stolthet i «pridemånenden».

Margrethe Holmboe Askeland