Et direkte overtramp. Vi føler oss uviktige og tråkket på
Vi blir tvunget til å ta i bruk en tjeneste før vi er klare.
Jeg er en 22 år gammel jente som bor i firemannsbolig på Grantun, tilknyttet Stegen bofelleskap. Her har jeg bodd i to år. Jeg har en fantastisk kontaktperson. Hun er med meg i møter når jeg er ordfattig, lytter til meg uansett tema, lufter meg når dørstokken er Mount Everest, hjelper meg med økonomi, ler av de teite vitsene mine som ingen andre forstår, og har virkelig bevist at hun tåler meg. Mye av den jeg er i dag, er takket være henne.
Jeg er også i et godt miljø i lag med de andre på Stegen. Vi drar ofte på turer sammen, lager mat sammen, kino, bowling med mer. Jeg har et stort hjerte for beboerne, og tilbringer ofte en hel vakt hos dem, selv om jeg er beboer selv. Vi har det så trygt og godt, men nå er det brått slutt.
Artikkelen held fram under annonsen.
Torsdag 11. april inviterte Maria Bjørdal og Åse Kristin Uglehus beboere og pårørende til et informasjonsmøte om nedskjæringene vi vil bli rammet av. Jeg hadde forberedt meg på forhånd med spørsmål, og var nysgjerrig på hva de hadde å si. Lite visste jeg at jeg var langt fra forberedt. Jeg trodde vi som beboere skulle prate om hva som kunne endres og ikke, men der tok jeg feil.
Endringene er allerede vedtatt. Fra september fjernes dag- og seinvakt på Stegen, og kontaktpersonene opphører. I stedet blir vi kun tilbudt et ambulerende team. Dette har ledelsen visst i flere måneder bak vår rygg. Vi mister det vi har bygd opp, og tryggheten har blitt erstattet med konstant uro.
Ambulerende team er vanlig å få når vi er klar for å flytte ut i vanlig leilighet. Veien dit er forskjellig for alle. Noen av oss har bodd i bofelleskap i flere år, og har slått seg til ro med det. Terskelen for å be om hjelp blir større fordi må man ringe, og det er ikke alle som klarer det. Det er også individuelt hva de forskjellige beboerne trenger hjelp til. Noen trenger hjelp til å handle, vaske leiligheten og hjelp med medisin. Nå har vi blitt tvunget til å ta i bruk en tjeneste før vi er klare.
Konsekvensene av dette kan føre til forverring av sykdom og økt isolering, som ødelegger det gode miljøet vi har. Når man lever med psykisk sykdom, er man avhengig av stabilitet og god rutine på oppfølging. Nå blir mye av ansvaret flyttet til pårørende, som igjen kan føre til at de blir syke selv. Det er heller ikke alle som har pårørende, eller et nettverk.
Det jeg reagerer mest på, er at vi ikke har fått ta del i vurderingen. Brukermedvirkning, som betyr medbestemmelse i egen behandling, har ingen tatt hensyn til. I tidligere saker som nedlegging av skolene, møtte politikerne opp og snakket med folket om hva de tenkte. Når det gjelder denne saken, bryr de seg ikke. Dette er et direkte overtramp.
Jeg har forståelse for at politikerne har en vanskelig jobb foran seg med et trangt budsjett, men når det går utover de som ikke prater høyest, gjør det meg oppriktig forbanna. Nå er grensen nådd. Vi føler oss uviktige og tråkket på. Jeg har i utgangspunktet ikke overskudd til å skrive dette innlegget, men jeg ser meg nødt til å ta mine medbeboere under vingene, og vil ikke la dette forbigå i stillhet.
