Fjellheim en gang til

Det er ikke å forvente at innholdet av aktiviteter skal bli like omfattende som før, men det får tiden vise. Noen av kostnadene bør kommunen likevel kunne bistå med.

Grunnen til at jeg tar PC-en fatt denne gangen, er at jeg fikk sansen for appellen til Lars Skorpen om å bevare Fjellheim som fremtidig kulturhus.

Jeg hadde i sin tid en ikke så liten tilknytning til Fjellheim og kjenner til hva de frivillige betydde for driften av kulturhuset den gangen.

Jeg har på ingen måte til hensikt å skrape i overflaten på det forgangne, men heller kort nevne hva vi drev på med og som jeg har inntrykk av savnes sårt i dag. Her har Lars Skorpen et godt poeng.

I flere år var Fjellheim som mitt andre hjem, og som formann i Os Dramatiske Klubb hadde jeg nøkler til huset og ansvaret for å sette opp revyer og skuespill og var selv aktør i flere.

Kostymer fikk jeg lånt gratis hos Den Nationale Scene i Bergen. Jeg spilte fiolin i «Stryken», var medlem i mannskoret, spilte håndball, deltok i gymnastikk og turning. Utover det var det blandakor, konserter, foredrag, møter, berømte teaterforestillinger, kino og populære dansekvelder på lørdager m.m..

Jeg må innrømme at jeg ikke tenkte noe særlig på frivillighet den gangen. Grunnen til det var sikkert at det de frivillige ble lært opp til, kunne de på fingrene. Derfor forstår jeg godt hvor viktig det er med frivillig assistanse.

At kommunen befinner seg i en vanskelig økonomisk situasjon, er høyst beklagelig. Et interessant spørsmål kan være at dersom kommunen hadde hatt de 30 millionene, ville politikerne da gitt grønt lys for å restaurere Fjellheim som fremtidig kulturhus? Hvis kommunen sier nei, kan det enda være håp i hengende snøre. Jeg mener tankeeksperimentet som Lars Skorpen foreslår og tror på, kan være veien å gå.

Det er ikke å forvente at innholdet av aktiviteter skal bli like omfattende som før, men det får tiden vise. Noen av kostnadene bør kommunen likevel kunne bistå med og resten dekkes av lån, lav rente og lang amortiseringstid. Det viktigste er å komme i gang.

John Henry Moberg