Har administrasjonen og de folkevalgte forstått den økonomiske situasjonen?

Det er alvorlig at administrasjonen og politikerne som bestemmer over vår felles pengesekk, ikke stiller mer kritiske og undrende spørsmål før det fattes vedtak.

Jeg må si jeg stusset litt når jeg leste i Os & Fusaposten at administrasjonene hadde laget sak og flertallet av politikerne stemte over navnebytte på to skoler, og kostnadene til dette er estimert til 1 million kr.

I andre enden får man høre om skoler som ikke tar inn vikarer når en lærer er syk. Spesialundervisning som utgår, da den som skal gjennomføre den må være vikar for hele klassen.

Bjørnafjorden kommune bryter opplæringsloven hver gang de gjør dette, men navnebytte er viktigere enn å gi elevene opplæring? Hvor ofte bryter egentlig kommunen opplæringsloven?

Med et slikt vedtak virker det på meg som kommunen har penger til det de vil, fordi det går av en annen budsjettpost. Har administrasjonen og flertall av politikerne i denne saken glemt at det er en felles pengesekk? Hvor mange andre slike vedtak finnes det?

Da jeg var innom kommunetunet en dag, kom det rullende inn flere paller med PC-skjermer - store, buete - som tar hele pulten.

Er dette tiden for å flotte seg med nye skjermer, eller er det tiden der administrasjonen også skal vise moderasjon?

'På gulvet' brukes ikke penger uten at det er helt nødvendig og krise.

Helse

PWC-rapporten har flere elementer jeg stusser over. Å sammenligne pleiefaktoren mellom kommunene sier ikke noe om den faktiske pleiefaktoren til akkurat de innbyggerne som bor på sykehjem eller får hjemmetjenester.

Bor du hjemme får du et enkeltvedtak som sier noe om hvilken tjeneste du trenger for å kunne bo hjemme. Av erfaring kan man ikke sammenligne to personer med lik sykdom/skade.

Jeg har sett hvordan to-tre nye beboere på en sykehjemsavdeling kan velte hele personalressursen, da de er sterkt pleietrengende og trenger 2:1.

Det sier ikke PWC-rapporten noe om. Hvor stor er egentlig pleiefaktoren på de ulike pasientene hos de kommunene de sammenligner Bjørnafjorden med? Hvorfor stiller ikke administrasjonen og politikeren spørsmål om dette?

Slik kommunen og PWC-rapporten legger opp til, skal innbyggerne bare eksistere, de skal ikke få leve. Man skal gi et minimum av tjenester.

Det står ikke på de ansatte. Det er ledelsen og politikerne som bestemmer at slik skal det være. De ansatte som jobber på gulvet ønsker å gi gode helsetjenester og omsorg, men har ikke tid til lenger.

For å gi gode helsetjenester, må man observere og ha tid til å lytte.

Jeg har lært igjennom helseyrket hvor viktig de 5-10 minuttene med omsorg er - det å ha tid til å bry seg. Det er da man kan fange opp endringer og kunne gi rett helsehjelp, forebygge og sikre bedre livskvalitet. Det koster åtte ganger mer å reparere enn å forebygge.

Større pleiebehov

Pleiebehovet er større og mer komplekst enn tidligere. Innbyggere som lever lengre og bedre diagnostisk verktøy, gir et mer sammensatt og alvorlig sykdomsbilde enn før.

Dette krever mer sykepleier-kompetanse på den enkelte pasient, høyere grad av legeoppfølging og større grad av sykehus-behandling i sykehjemsavdelingen enn før.

Jeg tar av meg hatten for de som jobber i denne delen av kommunen. De står i spagaten hver dag og ser at de ikke får gitt faglig forsvarlig helsehjelp og pleie.

Har kommunen glemt at det fattes enkeltvedtak og at disse ikke automatisk gir lovhjemmel til å justere ned uten meget god grunn. Og meget god grunn er ikke kommunens økonomi. Kommunen har ikke lov å utmåle tjenester etter økonomi. Kommunen skal utmåle tjenestene etter behov.

Avlastning

I budsjettet til administrasjonen skal presteboligen i Fusa avvikles som avlastning for barn og unge. Det er en riktig avgjørelse da den ikke er tilpasset formålet. Men kommunen kan ikke bare avvikle en lovpålagt tjeneste uten å ha en plan for hvordan man skal opprettholde tjenesten.

Kommunen kan ikke forvente at vi foreldre på Fusa-siden skal sende våre barn til Varafjell. Det vil gi to til fire timer bare på reise, for en avlastning på ettermiddagen, som gjerne varer i totalt tre timer. Hvilken nytte har disse barna av avlastningstilbudet, når 2/3 av tiden brukes til reise?

I tillegg har barna rett til å gå på sin skole/barnehage i avlastningstiden. Hvilken belastning vil ikke dette bli for barna?

Pårørendearbeid

Barn, unge og voksne som pårørende, har rett til oppfølgning av kommunen. Vi anses ikke som syke, så spesialisthelsetjenesten har ikke tilbud til oss. Kommunen skal ivareta søsken som pårørende og oss voksne som står i omsorgsituasjoner over kort og lang tid.

Helsediretoratet sier i pårørendeveilederen sin: «Kommunene har samme plikt som spesialisthelsetjenesten til å legge til rette for å fange opp og følge opp barn som pårørende til foreldre eller søsken.»

Har kommunen glemt at det finnes en pårørendeveileder fra Helsedirektoratet med flere sterke anbefalinger?

Barn i palliasjon

Helsedirektoratet har også utarbeidet en veileder for spesialisthelsetjenesten og kommunene som har barn i palliasjon. Dette betyr at barnet har en sykdom som gir forkortet livslengde. Noen av disse barna lever dager, uker, år og noen blir voksne. Men de har rett på et helhetlig forløp. Per i dag gir ikke kommunen dette til disse familiene. Kommunen har ikke et team som bygger denne kompetansen.

Helsediretoratet skriver i sin veileder: «Kommunen må starte arbeidet med å organisere et tilbud så snart de får melding om at et barn med palliativt behov finnes i deres kommune».

Jeg har en datter i palliasjon og har ikke møtt et palliativt team eller personer fra kommunen med dette ansvaret og formell kompetanse/videreutdanning. Arbeidet er ikke systematisert og sterke anbefalinger i veiledere blir ikke fulgt opp.

Det er alvorlig at administrasjonen og politikerne som bestemmer over vår felles pengesekk, ikke stiller mer kritiske og undrende spørsmål før det fattes vedtak.

Jeg er spent denne gangen, om politikerne og administrasjonen svarer på henvendelsen.

Lene Nilsen