Hvor er maten?

I dag gjorde jeg som på de fleste hverdager: Sto opp tidlig for å lage matpakker til ungene våre. Etter dagens runde slo det meg at jeg denne uken har laget 23 matpakker.

Tjuetre.

Og så sitter jeg igjen med ett spørsmål: Hvordan i all verden har vi akseptert at dette er standarden i et av verdens rikeste land?

Jeg er svensk, og vokste opp med varm, næringsrik mat servert hver eneste dag, fra barnehage til videregående. Det var ikke luksus, det var en selvfølge.

I Norge?

Her forventes det at foreldre skal løse dette hjemme, hver dag, år etter år.

Hver morgen samme runde: – Spiste de egentlig dette i går? Hva rekker jeg å lage i dag?

Samtidig snakker vi ofte om hvor viktig barns læring, psykiske helse og utvikling er. Det skrives strategier, planer og visjoner. Men en av de mest grunnleggende forutsetningene for læring, skikkelig mat, overlates til tilfeldigheter.

Det handler om energi til å lære, leke og fungere gjennom lange dager. Barn som ikke får i seg nok og riktig mat, mister konsentrasjon og overskudd. Det trenger man ikke se lenger enn til seg selv for å kjenne igjen.

Men det handler også om noe større. Et godt liv starter med en god oppvekst og et godt måltid.

I kommunen snakkes det om helhetlig innsats­trapp; at vi skal sette inn tiltak tidlig for å forebygge utfordringer senere. Kanskje er nettopp dette et av de mest treffsikre tiltakene vi har tilgjengelig.

For kanskje det viktigste folkehelsetiltaket for å sikre en sunn og frisk befolkning, er bevissthet rundt gode matvaner, kombinert med fysisk aktivitet. Gode vaner bygges ikke i voksen alder, de bygges fra barndommen av.

La oss være ærlige, dette er i praksis et system som forskjellsbehandler barn.

Barn med foreldre som legger mye tid, har overskudd og god nok økonomi får bedre mat.
Barn i travle familier, eller familier med mindre ressurser, får dårligere forutsetninger.

Er det virkelig dette vi ønsker?

Vi får høre de samme argumentene igjen og igjen: “Vi har ikke kjøkken”, “Vi har ikke kapasitet”, “Vi må prioritere undervisning”.

Men dette er ikke naturlover, det er prioriteringer.

Og så legger vi ansvaret over på foreldrene. Influensere viser frem perfekte matpakker, fargerike bokser, kreative løsninger og sunne alternativer.

Men la oss stoppe opp og tenke: Er dette en bærekraftig løsning, eller en dårlig samvittighet vi har blitt vant til å leve med?

Jeg har selv tatt initiativ til å spørre foreldre i barnehagen vår og responsen var tydelig. Dette er det stort engasjement for, mange ønsker endring. Men det er også en annen side av svaret som er verdt å lytte til. Mange håper at noen andre tar initiativet.

Ikke fordi de ikke bryr seg, men fordi hverdagen er full. Fordi kapasiteten ikke strekker til. Fordi man ikke vet hvor man skal begynne.

Og kanskje også fordi man tenker at en stemme ikke gjør en forskjell. Men det er nettopp her vi står fast. For så lenge alle venter på noen andre, så skjer det ingenting. Og i mellomtiden fortsetter vi akkurat som før.

For sannheten er at dagens løsning verken er effektiv eller god nok. Brødmat og pålegg har blitt dyrt. Tiden det tar å produsere tusenvis av individuelle matpakker hver dag, er enorm.

Likevel later vi som dette er den enkle løsningen. Det er det ikke.

Vi kunne organisert dette annerledes, vi kunne tenkt nytt, vi kunne satt en standard.

Hvis det politisk ble sagt: “Alle barn skal ha tilgang på et ordentlig, næringsrikt måltid hver dag”, så ville løsninger kommet.

Men det krever noe vi kanskje mangler, vilje.

I dag jobber mange ansatte i skole og barnehage i motbakke, de ønsker mer og de ser behovet. Men systemet holder igjen.

Og vi foreldre? Vi tilpasser oss, vi lager matpakker og vi får det til å gå rundt. Men kanskje er det nettopp det som er problemet.

For spørsmålet er ikke lenger om vi klarer å fortsette slik.

Spørsmålet er: Hvorfor gjør vi det?

Kanskje er tiden inne for at flere av oss slutter å vente på at noen andre skal ta første steg og heller begynner å stille krav, sammen.

Som pappa til tre unger vet jeg én ting sikkert. Dette handler ikke om matpakker. Det handler om hva slags standard vi aksepterer for barna våre.

Barna våre fortjener ikke å være avhengige av matpakker. De fortjener et måltid.

Filip Unfors