Hvorfor er ikke tobomsløsning prioritert nok?

For å si det rett ut: Dere kunne gjort en bedre jobb raskere.

Som en av dem som har egen familie delt på hver side av den sørlige kommunegrensen, er jeg en ivrig leser av nyheter fra Bjørnafjorden. Uttalelser fra ordfører Trine Lindborg 3. mars «Om bompengar på sidevegane: - Dette er ei sak me ikkje kan gje oss på», fikk meg til å reagere sterkt.

Slik jeg oppfatter det, tar ordføreren seg byrden til å forklare de tunge byråkratiske søknads- og finansieringsprosesser som kommunen har gjennomgått i forhold til mulig tobomsløsning. Dessverre i en tilsynelatende ovenfra-ned holdning, slik at vi vanlige og intetanende skal forstå at det er ingenting mer kommunen kunne ha gjort.

Dersom den gang Os kommune, og nå Bjørnafjorden, faktisk har forsøkt i hele 15 år å få til en rabattordning for bom-nære innbyggere, må jeg si meg skuffet. 15 år? Alvorlig? Denne kritikken kan jeg generøst dele ut til både ordfører-veteranen Søviknes og til Lindborg, spesielt til førstnevnte som har sittet i ordførerstolen gjennom flere tiår.

Jeg mener bomstasjonene på sideveiene aldri skulle blitt godtatt til å begynne med. Nå som i det minste et gjennomslag er oppnådd, hvor mange år skal det gå til utredning av løsningen?

I det store og hele er jeg enig med Lindborg at det er forferdelig trist at saken ikke er løst allerede før åpningen av den nye veien. Jeg sitter igjen med en følelse av at kommuneledelsen er passiv i denne saken. For å si det rett ut: Dere kunne gjort en bedre jobb raskere. Men å la folk slippe å betale skjorten, er tydeligvis ikke en prioritert sak?

Det er ikke ofte jeg har positive gloser om EU, men jeg mener å ha lest at EU i utgangpunktet veileder til at alle land skal tilby bilister et avgiftsfritt alternativ til betalt vei. Med denne logikken skulle det ikke vært mulig å beskatte både gamle sideveier og nye hovedveier, uten å gi folk muligheten til å ta avgjørelsen om å bruke en betalt eller ikke betalt vei. Men dette har vi tydeligvis unntak fra, dessverre.

Innledningsvis nevnte jeg slekt, og jeg står nærme mennesker som har samfunnsnyttige jobber, som nå bruker 2.000-3.000 kr bare i bompenger til og fra jobb mellom kommunegrensene, uten å kjøre nye E39.

Fra Gåssand går det ikke buss, så kollektiv er utelukket. Klart dette er noe som påvirker et familiebudsjett tungt, for ikke å nevne at disse beløpene er enda vanskeligere å fordøye for enslige.

Ekstra belastning på økonomien går utover flere av mine bekjente, og jeg vet dette gjelder enda flere også.

Så la oss, Lindborg, være enige om at dette er forferdelig trist. Men la oss også være enige om at en tobomsløsning, eller andre fritaksordninger, bør være øverste prioriterte sak i Bjørnafjorden nå.