Sparker ikke de som ligger nede: Vi er alle i samme båt. Vi har et felles ansvar og vi sparker ikke de som ligger nede, men vi finner mening og styrke til å gå videre.

Korona og psykisk helse: - Vi sparker ikke de som ligger nede

Når du ikke tør å gå ut av døren fordi du er redd den du møter snur seg vekk, ser stygt på deg, eller baksnakker deg - hva gjør det med deg som menneske?

Da pandemien kom til Norge, ble det gjort viktige tiltak fra regjeringen for å stanse smittespredningen. Alt i alt har Norge kommet seg relativt bra gjennom pandemien, med færre antall smittede og dødsfall frem til nå enn mange andre land.

Så hva er problemet? Eller har vi egentlig et problem? Vi starter nå gjenåpningen av samfunnet sakte, men sikkert, og flere blir vaksinerte.

Selv har jeg under pandemien arbeidet som sykepleier i Bergen og i Bjørnafjorden kommuner. Jeg har vært i nærkontakt med pasienter og andre som har hatt korona. Karantenetiden var en belastning på den måten at man var redd for å ha påført andre smitte. Jeg visste meget godt at om det var tilfelle, kunne andre bli syke og det ville komme nyhetsoppslag, og konsekvensene ville være store for flere.

Men på vegne av sykepleiere og folk flest, opplevde jeg at vi alle stod sammen om å hjelpe hverandre gjennom sykdom og kriser. Så kom nye nasjonale regler, påbud, vanskelige regler og enda flere endringer av regler. Vi ble mettet.

Ungdommene ble også mettet! Noen av de hadde uflaks, var på feil sted, og de unge som trådte litt feil, ble utsatt for hat, hets og mobbing. Store medieoppslag fulgte, som gikk langt utenfor kommunen sine grenser.

Hvem har ansvaret?

Psykisk helse er noe som blir snakket jevnlig om, og hver kommune med deres ordfører, ledere, journalister og legestand, vil jeg påstå har et overordnet ansvar for den psykiske helsen.

Et viktig ansvar er å ivareta taushetsplikten. Et annet er å unngå misbruk av makt. Det vil bare skape avmakt hos mange og gi større forskjeller.

Når man så er vitne til ungdommer som opplever skam, hets, ryktespredning og usanne innslag fra medier som bidrar til å avkle taushetsplikten, hvordan kan en da bidra til god psykisk helse?

Når du ikke tør å gå ut av døren fordi du er redd den du møter snur seg vekk, ser stygt på deg, eller baksnakker deg - hva gjør det med deg som menneske?

Artikkelen held fram under annonsen.

Når du vet at innen fem minutter har hele landet fått med seg at en person - og man trenger ikke å si navnet - men tid, dato, sted, alder og skole, har fått covid-19.

Vi har mer enn nok opplysninger til å vite hvem denne personen er. Og det verste av alt er at ryktene bare blir mer intense. Det legges ut på Facebook, Instagram, Snapchat og så videre. Skjellsord blir vedvarende og omfattende. Det er ord som skader. Ord som ikke forsvinner.

Er det forebygging av god psykisk helse?

Som person og i mitt arbeid som kreftsykepleier, har jeg plikt til å behandle ethvert menneske jeg møter med respekt og verdighet. Det koster lite, og gir meg mye tilbake.

Dette gjelder vel og i det daglige liv for alle? Vi feiler, men vi er mennesker! Ikke la oss bli et samfunn med hat og hets, trusler og redsel for ikke å kunne gjøre feil, og bli hatet for det.

Flere av dagens ungdom er engstelige for å komme med opplysninger i redsel for å få bot. Jeg har fått telefoner fra folk som er redde for ikke å ha forstått koronareglene. Hvor lenge, hva, og når kan jeg møte andre?

Det virker som at vi nå, over et år etter at pandemien startet, er mer frustrerte og slitne enn noen gang.

Vi er alle i samme båt. Vi har et felles ansvar og vi sparker ikke de som ligger nede, men vi finner mening og styrke til å gå videre.

Et smil gjør en forskjell, et støttende ord gjør en forskjell.

Til dere politikere og journalister som avgjør hva som blir presentert i media: Tenk over hva det gjør med hver og en av oss.

Artikkelen held fram under annonsen.

Kan vi om noen år se tilbake på at pandemien ble håndtert på en god måte, også for den psykiske helsen? Eller vil det være en skamplett som blir stående, som må fortelles videre til våre barn og barnebarn?

Fikk vi lov å være kritiske og uenige? Fikk vi være skeptikere? Hva med de som tror på konspirasjonsteorier?

Kjendiser som viser sin skepsis, som tidligere har vært populære, virker nå ikke å bli godtatt, og blir omtalt som en tidligere venn, utelatt fra ulike oppdrag, blir snakket nedsettende om og utlevert på en dårlig måte. Altså et udemokratisk samfunn.

Til slutt vil jeg påpeke at å være norsk i et samfunn der vi kan stå i lag, skape mening og samhold, gir meg styrke og tro. Tro på at vi alle her er av verdi.

Innbygger som er opptatt av psykisk helse