Når FBBS endres, må hele kjeden vurderes – ikke kun enkelttiltak hver for seg

Kommunedirektøren skriver i kronikken «Å ta ansvar for framtida – saman» at kommunen må se helse- og omsorgstjenestene i en større helhet, og at endringer handler om å utvikle, ikke avvikle.

Det er et viktig utgangspunkt. Men da må konsekvensene vurderes både for hvert enkelt tiltak og samlet. Dette handler ikke bare om sengeplasser og organisering. Det handler om beredskap, reisevei, legevakt, ambulanse, ansatte ved FBBS, ergo- og fysiotjenesten, kompetanse, pasienter, pårørende og trygghet for hele kommunen.

Hvis disse store endringene skal gjennomføres, må kommunen ha en ROS-analyse som viser de reelle konsekvensene. En slik samlet ROS-analyse er etterspurt, men ikke mottatt, den er ikke laget. Det uroer meg. For hvordan kan kommunen være klar til å gå videre uten å vite hva endringene faktisk kan føre til?

Beredskap

Dette gjelder ikke bare den kommunale delen av helsetjenesten. Det gjelder ansatte, pasienter og pårørende. Det gjelder også beredskap, lange transportturer og hva dette vil gjøre med Fusa-ambulansen. Dersom ambulansen i større grad blir bundet opp i transportoppdrag, kan det svekke den akuttmedisinske beredskapen i Fusa-delen av kommunen.

Jeg tror ikke det er så mange som vet at brann- og redning ikke lenger har beredskapsambulanse. Den er stille og rolig fjernet. Hva skjer den dagen ambulansen er vekke, og du trenger akutt hjelp? Luftambulansen kan ikke lande ved huset ditt. Hvem skal da frakte deg til luftambulansen?

Jeg kjenner på denne frykten de gangene barnet mitt blir dårlig, og tankene går også til alle innbyggerne som kan oppleve det samme jeg har gjort noen ganger.

Kommunen vil også gi pasienter som skal på korttidsplass og rehabilitering, en mye lengre reisevei. Orker de egentlig det? Det er en påkjenning å være gammel og syk. Kan noen komme til å takke nei til korttidsplass fordi reiseveien blir for belastende? Og hvor er da avlastningen til pårørende som allerede står i spagaten med store omsorgsoppgaver?

Er pasientene selv spurt?

Noen pasienter på korttidsopphold har demens. Ved gjentatte opphold blir de gjerne kjent med stedet de senere kan få fast plass på. Hvis de i stedet må til et helt nytt sted, kan det skape mer uro og utrygghet. For noen kan det også føre til mer behov for tvang eller tyngre medisinering enn om de var i et kjent miljø. Dette blir en reell utfordring hvis korttidsplassene samles på én side av fjorden.

Livets siste fase er vanskelig. Men den er også viktig. Både for pasienten og for de pårørende.

Mennesker skal kunne få en verdig død med sine nærmeste rundt seg. Når fergen ikke går om natten, og reiseveien fort kan bli over to timer, hva skjer da med pårørende sin mulighet til å rekke frem?

Hva skjer med muligheten til å reise hjem, få en liten pause, og komme tilbake før slutten? En slutt som skal være verdig, både for dem som skal dø og dem som skal ta farvel til en de er glad i.

Mister man noe viktig når man skal dø langt unna hjemmet sitt?

Hvor er pasient- og pårørendeperspektivet i kommunens organisering av tjenestene slik saken ligger i dag?

De ansatte

Ansatte gjør en kjempeinnsats på FBBS. Flere har videreutdannet seg innen rehabilitering og brenner for faget. Hva skjer når avdelingen blir langtidsplasser? Ønsker de fortsatt å jobbe med en helt annen pasientgruppe? Eller forsvinner de til nye jobber, én etter én, fordi det er rehabiliteringsfaget de egentlig brenner for?

Har kommunen tatt høyde for at dette kan gi et enda større rekrutteringsproblem på Fusa-siden? Eller er det en risiko for at tap av ansatte senere blir brukt som argument for å legge ned flere plasser?

Kommunen må også bygge tjenester for beredskap. Helseministeren har uttalt at landets sykehus må kunne frigjøre 7.000 sengeplasser på kort tid. Disse pasientene må et sted. De må hjem til kommunene, som må kunne ivareta dem.

Da må kommunen ha både kapasitet, beredskap og kompetanse. Derfor er det viktig at ØH-senger og nødvendig kompetanse finnes på begge sider av fjorden, slik at kommunen kan ivareta pasienter med komplekse tilstander også når presset øker.

Overordnet analyse

Derfor må kommunen gjennomføre en overordnet ROS-analyse som ser tiltakene i sammenheng. Det er ikke nok å vurdere ett og ett tiltak hver for seg. Når flere endringer skjer samtidig, påvirker de hverandre.

Flytting av plasser kan påvirke ambulanseberedskap, legevakt, rekruttering, fagmiljø, pasientsikkerhet, pårørendes mulighet til å besøke og kommunens samlede beredskap.

Det er også spesielt at styringsdokumentet om dimensjonering av institusjonsplasser innleder med at dokumentet blant annet bygger på en ROS-analyse, samtidig som kommunen nå sier at en slik ROS-analyse for endringene ved FBBS ikke finnes.

Når så store endringer skal gjøres i helse- og omsorgstjenestene, bør planene sendes ut på høring og behandles politisk i kommunestyret. Uten en slik prosess blir det vanskelig å sikre reell demokratisk behandling, reell brukermedvirkning og åpenhet om konsekvensene.

Dette er endringer som berører innbyggere, pasienter, pårørende, ansatte, legevakt, beredskap og lokalsamfunn. Da må saken behandles på en måte som gjør at berørte parter faktisk får mulighet til å komme med innspill før beslutningene tas.

Likeverdige tjenester

Kommunen må også vurdere saken opp mot CRPD, FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Når endringer i helse- og omsorgstjenestene kan påvirke tilgjengelighet, trygghet, transport, pårørendekontakt, beredskap og muligheten til å motta forsvarlige tjenester nær der man bor, må personer med funksjonsnedsettelser og deres organisasjoner involveres reelt.

CRPD handler om likeverdige tjenester, deltakelse og at mennesker med funksjonsnedsettelser ikke skal få dårligere tilgang til nødvendige tjenester. Kommuner har ikke lov til å legge vekk denne vurderingen. Det er en menneskerettighet som er inkorporert i norsk lov.

Det er bra at kommunen ønsker å tenke helhetlig. Men helhet betyr ikke bare økonomi og organisering. Helhet betyr også å se hvordan endringene virker i praksis for pasienter, pårørende, ansatte, legevakt, ambulansetjeneste og lokalsamfunn.

Kommunedirektøren skriver at vi må ta ansvar for framtida sammen. Da må også brukermedvirkningen være reell. Råd, brukerorganisasjoner, ansatte, pårørende, folkevalgte og lokalsamfunn må involveres tidlig nok til at innspill faktisk kan påvirke beslutningene.

Ikke reell medvirkning

Å bli informert etter at retningen i praksis er lagt, er ikke reell medvirkning.

Hvis kommunen mener dette handler om å utvikle og ikke avvikle, må konsekvensene dokumenteres, bekymringene lyttes til og kursen justeres der risikoen blir for stor.

Så jeg er ikke enig med deg, kommunedirektør, i at kommunen har gjort en grundig nok jobb. Det har ikke vært reell brukermedvirkning i prosjektene, og det har heller ikke vært høringer som sikrer at alle sider av saken blir godt nok belyst. Kommunestyret har heller ikke fått behandle de store endringene – alt gjøres administrativt.

Administrasjonen må stoppe opp, ta et skritt tilbake og gjøre prosessene reelle. De må inkludere dem som faktisk blir berørt.

Framtidas helse- og omsorgstjenester må ikke bare være effektive. De må også være trygge, tilgjengelige, verdige og forsvarlige for hele Bjørnafjorden kommune — i tråd med prinsippene i CRPD.

Lene Nilsen