Oselva er en god lakseelv som ikke må utsettes for miljøkriminalitet

Man må derfor ønske oppdrettslaks velkommen hjem til Oselva.

Nylig kunne vi se snorkling og bruk av harpun for å fiske ut oppdrettslaks i lakseførende elver i vestlandsrevyen og NRK. Dette får meg til å reagere kraftig.

Etter min mening er dette betalt miljøkriminalitet, utført av forskere som i kraft av sin utdannelse vet bedre.

Laksen er tradisjonelt en hellig art i naturen for sportsfiskere, og alt må gjøres for at denne fisken skal ha de best mulige forhold for å bli stor og sprelsk.

Da blir det et tankekors at det også synes helt ok å bedrive reirplyndring og dyremishandling samtidig som det klages over at det er lite fisk i elvene. Reirplyndring er ulovlig, men å fiske på laks som etter et slitsomt liv i havet kommer tilbake til elva for å gyte, er lov. Da må man ikke samtidig hevde at laks er en truet art.

Det er bare noen få prosent av utvandrende laks som kommer tilbake til den elva hvor den ble født. De fleste blir borte på sin vandring i havet. Hvorfor de blir borte, har vi lite eller ingen kunnskap om.

Utsagnet om at all laks vender tilbake til den elva den ble født i, er feil. Den registrerte feilvandring er rundt 5 %, i noen elver er tallet høyere, i andre lavere. Uten denne feilvandringen, ville vi fått innavl og det genetiske mangfoldet ville blitt redusert.

Oppdrett av laks startet først i 1970 med fisk som har gener fra 40 norske elver, fra Lysaker elva i sør til Målselv i nord. Dette for å sikre det genetiske mangfoldet og hindre graden av innavl.

Konsekvensen av dette er at rømt oppdrettslaks har egenskaper som er positive for Oselva, og fisken er i prinsippet genetisk lik den ville laksen. Vi snakker ikke om to forskjellige arter.

I leksikon står det: «Avkom som er resultat av innavl kan derfor ha en rekke sykdommer og negative egenskaper som påvirker avkommets fitness (tilpasningsevne), som for eksempel nedgang i levedyktighet og fruktbarhet (innavlsdepresjon). Det genetiske mangfoldet angir den arvelige variasjonen både innen og mellom populasjoner av organismer».

Oppdrettslaksen er avlet for at den skal ha god vekst og sen kjønnsmodning. God vekst gir stor laks som fluefiskerne synes er ok, og sen kjønnsmodning synest ikke å være noe problem. Av det ofte store antallet laks som rømmer, er det bare noen få individer som finner veien opp i en elv og får gyte.

I alle elver er det dverghanner, eller snikere, som først vandrer ut etter mange år i elva. Når en hunfisk gyter, er disse raskt på plass med sin sperm før den store hannen for somlet seg til og forstår at han må gjøre sin jobb. Slik sikrer Oselva sitt genetiske særpreg.

Det finnes ikke noen «oppdrettsgener», siden alle genene til rømt oppdrettslaks er fra norske elver. Dette kan sammenlignes med norsk-amerikanere som kommer tilbake og har med seg amerikansk kultur. De er kanskje noe annerledes, men de har fortsatt norske gener og kan gjerne få avkom med norske innbyggere.

Slik er det også med rømt oppdrettslaks. Den er velkommen i alle elver og med den kunnskap vi har i dag, burde forvaltningen og de som er opptatt av laksefiske, ta hensyn til dette. Man må derfor ønske oppdrettslaks velkommen heim til Oselva!

Erik Slinde

Professor dr. philos