Sentralisering og utflagging av eierskap

Den nye verdifastsettelsen av familieeide laksekonsesjoner vil føre til sentralisering og utflagging av eierskap. Dette er dårlig distriktspolitikk, samtidig som det vil svekke innovasjon og norske konkurransefortrinn.

Avskjedspresangen fra forrige regjering var en brutal skattesmell for norske familieselskaper langs hele kysten. Det er synd om dette blir stående. Dette vil føre til at ansvaret for å forvalte selskapene flyttes fra små lokalsamfunn langs hele kysten, samtidig som eierskap flyttes fra norske til utenlandske hender. Det er dårlig politikk.

Jeg har registrert at flere høyrerepresentanter nå, etter at Regjeringen gikk av, omtrent sier at dette var et «arbeidsuhell». Det er i så fall relativt overraskende, ettersom advarslene hele veien har vært tydelige på at dette vil medføre sterke incentiver for å avvikle familieeide oppdrettsselskaper. Det er fint å «angre», men det hjelper dessverre svært lite.

Skatt og konsekvenser

Dette handler ikke om å unndra oss skatter. Selvsagt skal vi bidra til fellesskapet. Det som imidlertid er merkelig, er ønsket om å «tvinge» familieeide selskaper over på børs, og dermed redusere det norske eierskapet, og dermed legge rammevilkår som gjør at vi vil stå igjen med færre og større aktører i oppdrettssektoren. Det har noen konsekvenser som ikke er bra for Norge og verden.

Vi trenger et bredt spekter av aktører, som driver innovasjon og utvikling, slik at morgendagens løsninger kan komme så raskt som mulig. De små aktørene har noen fordeler, hvor vi kan snu oss raskt rundt, og skape løsninger som gjør at næringen blir enda mer bærekraftig, samtidig som vi kan konkurrere med verden og opprettholde våre naturgitte fortrinn her oppe i nord.

Lokal forankring

Verdifastsettelsen for familieeide laksekonsesjoner vil medføre mindre innovasjon, større avstand fra produksjonen til avgjørelsene, og mindre lokal forankring og samspill med lokalt næringsliv, organisasjonsliv og politikk. Det gir ikke den samme dynamikken at stadig flere laksemerder langs kysten skal styres fra Oslo, og eies i Dubai, Kina og USA.

Nærheten til lokalsamfunnene vi opererer i, er en verdi som vil forsvinne dersom familieselskapene forsvinner. Det er samspillet mellom lokalsamfunn, lokalbefolkning, organisasjoner og frivillighet som gjør at vi kan drive med virksomheten vår, skape arbeidsplasser og verdier, og bidra til å dekke verdens matbehov.

Det ønsker vi å fortsette med, men det oppleves som tungt når myndighetene ser ut til å drive utviklingen i en retning hvor det kun er de store selskapene som skal bli enda større, mens vi som er mindre og familieeide får valget mellom å selge eller stagnere. Det er trist.

Ny regjering må rydde opp

Jeg tror ikke Senterpartiet og Arbeiderpartiet ønsker en slik utvikling, men det må tas grep raskt. Det er mulig dette var et «arbeidsuhell» fra forge Regjering, men skaden er skjedd, og den vil bli dramatisk dersom ikke den nye regjeringen ikke endrer dette.

Dette handler om Regjeringen og Stortinget ser verdien av norsk, lokalt eierskap og forvaltning av naturressursene, eller om vi skal la utenlandske eiere ta en større del av utviklingen. Vår suksesshistorie gjennom tre generasjoner har bygd på lokal forankring, samspill med lokalsamfunnene rundt oss, og ønske om å drive utviklingen i næringen.

Nå står næringa oppe i en historisk viktig transformasjon, der vi skal utvikle morgendagens grønne og bærekraftige løsninger, som vil bidra til å dekke verdens matbehov samtidig som utslipp og miljøpåvirkningen reduseres. Norges fortrinn hviler på skuldrene til alle de små og store oppdrettsselskapene som samarbeider med andre norske teknologi- og leverandørselskaper som driver utviklingen i riktig retning.

Vi sitter med gode kort på hånda, og det frister lite å kaste kortene og la utenlandske eiere, med rene kapitalvurderinger på børsene overta utviklingen av norsk oppdrettsnæring og norske lokalsamfunn der aktiviteten foregår.

Små familieeide selskaper langs kysten vår utgjør en stor verdi, både for lokalsamfunnene, Norge og verden. Det er synd om dette forsvinner. Vi håper og tror at dagens Regjering ønsker en annen utvikling for norsk oppdrettsnæring, og at de overraskende og dramatiske endringene som kom i oktober reverseres allerede i revidert budsjett for 2022.

Sondre Eide

Tredje generasjons oppdretter