Store BIR og lille meg

Med hatten i hånden banket jeg på den store dør til BIR (Bergensområdets Interkommunale Renovasjonsselskap). Døren ble åpnet på gløtt: Hvem er du? Det er lille Tor fra Strandli ved Bjørnafjorden. Hva vil du?

Jeg kommer i det ærend at jeg synes jeg betaler alt for mye for mitt avfall. Jeg har omtrent ikke avfall å levere. I perioder er jeg ikke på Strandli, og siden jeg flyttet dit i mai 2019 har jeg kun levert en og en halv pose med plast og en og en halv dunk med papir. Mange ganger når jeg reiser vekk, passer det ikke med dager dere henter restavfall. Da må jeg ta det med meg enten til gjenbrukstasjonen i Eikelandsosen eller Samnanger, avhengig om de har åpent. Hvis ikke, må jeg finne en bensinstasjon eller et offentlig avfallsspann på min vei. Noen ganger har avfallet blitt med til Danmark, Det paradoksale er at nedenfor huset står det hyttekontainere med lås.

Det er forferdelig å måtte reise forbi med min pose med restavfall. Slik min situasjon er: Kunne jeg få nøkkel til hyttekontainerene med muligheter for å levere noen poser med restavfall ?

Hør her lille Tor: Vi i BIR har noen tariffer. Hvis du har gjort deg kjent med disse, må du forstå at du er en husholdningskunde og ikke en hyttekunde. Du skal betale som alle andre husholdningskunder uansett om du har lite avfall eller ikke. Nøkkel til hyttekontainerene får du ikke. Hvis dette er et problem for deg, får du søke hjelp hos dine naboer.

Så gikk døren igjen og lille jeg måtte innse at noen praktisk løsning ikke var i sikte. På Strandli begynte jeg å tenke på problemstillingene og det svar jeg hadde fått. Jo mer jeg tenkte, jo mer uforståelig ble saken.

Jeg betaler fullt for mitt begrensede omfang av avfall til BIR og de oppfordrer meg til å finne løsninger med mine naboer. Jeg har fantastiske naboer. Men siden jeg er så ofte på reise, så er dette en permanent situasjon. Jeg synes ikke det er rettferdig å måtte be om å få lov til å levere hos mine naboer, når det er Store BIR jeg betaler til. Lille Tor synes ikke særlig om dette, men det ble en ny reise til utlandet og litt avstand til problemstillingen.

I utlandet fikk lille Tor ikke helt fred. Svaret fra Store BIR gnagde. Hvor er fornuften?

I gamle dager, d.v.s. på 50- og 60-tallet, kan jeg huske at jeg fikk i oppdrag fra mine foreldre, som begge var i arbeid, å gå på det kommunale kontor og betale for blant annet renovasjon. Der møtte jeg hyggelige mennesker. Jeg møtte ansikter og hoder som kunne tenke fleksibelt. Når jeg tenker tilbake på dette, blir måten jeg møter BIR, en helt annen opplevelse. De har ikke ansikt og de har tariffer … basta.

Men svaret gnagde så meget at da jeg var tilbake på Strandli, tenkte jeg å sende en ny søknad, Med hatten i hånden banket jeg på BIR’s dør enda en gang.

Hva vil du denne gang, lille Tor?

Det var den samme jeg møtte i døråpningen denne gang. Er der andre jeg kan snakke med? Nei.

Ja vel. Denne gang vil jeg pent spørre om det fortsatt kunne være mulig å få nøkkel til hyttecontainere, sekundært få redusert avgift p.g.a. begrenset avfallsmengde.

Hør her; dette har du spurt om tidligere. Vi har våre tariffer og du vet selv hvor du hører hjemme i våre tariffer. Men vi kan opplyse, at hvis du er er utenlands sammenhengende i seks måneder, kan du levere inn bossdunkene og få redusert avgift.

Men hør her, kjære BIR, gjennom året er jeg utenlands minst halve delen av året, men ikke sammenhengende. Jeg kan dokumentere dette med reisebilletter. I prinsippet leverer jeg ikke avfall i minst halve året, men betaler fullt, og mye kunne lettet min situasjon hvis jeg kunne få nøkkel til hyttecontainerne.

I BIR har vi våre tariffer….basta.

Men du kan søke om å få redusert avgift hvis du leverer inn dine avfallsdunker i sammenhengende et halvt år.

Tenk jeg fikk ny viten. Jeg undres over hvorfor jeg ikke fikk slik info ved første henvendelse. Hva mer får jeg vite hvis jeg banker på BIRs dør for 3. gang ? Ja, jeg undres.

Uansett hvordan jeg snur meg, så er ryggen bak.

Jeg har under den halve avfallmengde, kanskje mindre enn hyttefolket og betaler fullt. Er dette rettferdig. I mine øye og i mitt hode så strider dette mot fornuft.

Det jeg opplever med BIR, er at de ikke kan eller vil tenke fornuft. De har sine tariffer. De har det sikkert best ved å vise til sine tariffer og systemer. Å tenke annerledes for saksbehandlerene, må etter min erfaring være forbudt. Men er det rettferdig. Hvorfor er det tariffer og systemer som skal overstyre vår fornuft?

Tor Reinhard Torvund

Strandli/Strandvik