Strandvik tok imot oss med nysgjerrighet, åpenhet og varme

17. mai-talen til Jelena Mrdalj i Strandvik 2026.

Kjære alle sammen, gratulerer med dagen!

I dag er vi stolte. I dag kjenner vi på fellesskap og vi styrker følelsen av tilhørighet, av å være en del av det norske samfunn.

Jeg står her foran dere i dag med stolthet og en dyp takknemlighet. Det er en enorm ære for meg å bli invitert til å holde 17. mai-tale i selveste Strandvik. Takk for tilliten.

Jeg er stolt av å bli ansett som en del av dette felleskapet, å få feire fellesskapet sammen med dere.

Jeg ble egentlig invitert til å holde tale i 2020, men den gang ble det ikke noe av 17. mai-feiringen. Det ble et spesielt år når hele verden stengte ned. Det året var spesielt for meg av flere grunner: Min datter Ida ble født, og det året var det 20 år siden jeg og min familie kom til Norge.

Og det er egentlig fint at det har gått litt tid. Jeg har fått modnes med mine tanker og følelser og jeg har innsett hvor viktig dette er for meg, og jeg er takknemlig for muligheten til å dele noen ord med dere.

I år er det altså mer enn et kvart århundre siden vi kom til Strandvik. Til dette vakre hjørnet av verden. Og selv om bare bodde i Strandvik i 1,5 år før jeg flyttet, er Strandvik hjemme for meg. Hjemme fordi her bor foreldrene mine, Jovan og Gordana, men også fordi her bor vår utvidede familie. Alle de gode vennene vi har fått gjennom disse årene.

Jeg vil gjerne fortelle litt om min bakgrunn og hva denne bygda og de gode menneskene her har betydd og betyr for meg, og hva det er jeg setter mest pris på og som vi bør ta godt vare på ved dette felleskapet.

Hvor var vi før Strandvik og hvorfor kom vi hit?

Jeg er født i Zadar, en vakker by på kysten i Kroatia. Begge mine foreldre er også født i Kroatia. Min far er fra en liten landsby like ved - Smilcic. Der hadde han både vingård, mandeltrær, ferskentrær og andre planter som han stelte med på fritiden. 

Jeg og min bror tilbrakte mye tid der som barn. Min far pleide å si at Smilcic var hele verdens senter. Det var jo den fineste plassen å være og vi var lykkelige der. Selvfølgelig var det hele verdens senter. For oss.

Vi var en stor familie som var og er en blanding av forskjellige etniske tilhørigheter. Min far sin familie var etnisk serbere. Hele familien er en blanding av serbere, kroater, og bosniere. Min mor var født i Kroatia, men hennes far var muslim fra Bosnia. Men dette var ikke viktig. Jul ble feiret to ganger, både den ortodoks-serbiske og den katolske. 

Den store familien var ofte samlet i Smilcic og feiret sammen. Det var lykkelige tider, slik jeg husker det.

Men plutselig en dag ble alt forandret. Plutselig innså jeg som lite barn at det kunne være farlig å si navnet mitt. At det kunne avsløre om jeg var annerledes. Uten at jeg visste hva det betydde. Men jeg forstod at jeg måtte være forsiktig med hvordan jeg snakket. 

Jeg var bare åtte år gammel. Lite visste jeg, men mine foreldre var tvunget til å ta noen vanskelige valg. Hele området var på randen av en stor krig. Skulle de bli et sted de plutselig ikke lenger var ønsket, eller skulle de komme seg vekk til den andre siden? Og hva med resten av familien? 

Andre måtte rømme motsatt vei. Utallige familier ble rammet. Utallige familier var etniske sammenblandinger og måtte velge side. Alt var så uforståelig. Krigen på Balkan var grusom.

Min far og nevøene hans hjalp hverandre å flykte fra den ene siden til den andre. Bare noen uker senere måtte de stå på hver sin side med gevær. Fordi de ble tvunget, ikke fordi de ønsket. Det er så absurd som det går an å være. 

Mange uskyldige mennesker ble drept. Min far mistet en av sine brødre.

Min mor, jeg og min bror, flyktet til slutt til slekt som bodde i Serbia. Etter noen måneder kom min far etter. Vi bodde seks år i Beograd, der min bror og jeg fullførte grunnskole og videregående, mens våre foreldre gjorde så godt de kunne for å tjene nok til det vi trengte. 

Hele befolkningen hadde det vanskelig. Livet var tøft, men livet var også godt. Vi hadde hverandre og gjorde så godt vi kunne for å leve et vanlig liv. Men den store familien ble splittet. Noen var i Kroatia, noen i Serbia, og vi kunne ikke besøke hverandre på lang tid.

Enda en konflikt brøt ut, enda en krig. Og i 1999 ble Serbia bombet av Nato. Mine foreldre tok igjen en vanskelig avgjørelse. De søkte om å bli flyttet til et annet land som tok imot flyktninger.

For 26 år siden kom vi til Norge som flyktninger fra krigen på Balkan. Som «kvoteflyktninger» kunne vi ha havnet mange plasser i verden, alt fra Australia til Canada, men det var Norge som til slutt sendte oss en invitasjon. 

Som «kvoteflyktninger» kunne vi ha havnet mange ulike plasser i det langstrakte Norge, men skjebnen ville at vi skulle til Strandvik. Et bittelite sted på vestlandskysten omringet av hav og vakker natur.

Jeg husker frykten vi kjente for å skulle reise vekk og flytte enda en gang til noe ukjent, men også lettelsen når vi fikk vite at det var et land ikke så langt unna og et land vi hadde hørt gode ting om. Norge.

Før vi reiste, prøvde vi å forberede oss litt. I alle fall min mor var veldig nysgjerrig på kulturen og språket. Hun kjøpte bøker av norske forfattere, og hun kjøpte en norsk ordbok. 

En dag når vi stod og diskuterte helt vanlig og høylytt med hverandre ved kjøkkenbordet, begynte min mor å bla i ordboken, og så sa hun: «Ikke skrik! . Det var altså de første ordene vi lærte på norsk.

Mange familier reiste sammen 1. februar 2000. Med en buss fra Beograd til Budapest, og videre via Tyskland til Norge. 

Ta oss imot. Vi ønsker bedre muligheter. Et tryggere sted. En bedre fremtid.

I Oslo skilte vi lag og ble bragt videre til våre destinasjoner. Vi skulle først til Bergen. Og derfra, en snirklete kjøretur en mørk vinterkveld, videre til Strandvik. Dagen etterpå våknet vi i et nytt hus, på et nytt sted i et nytt land. Jeg husker det krystallklart. Men ute kl 9 om morgenen var det ikke så krystallklart, det var jo fortsatt mørkt!

Det var spennende, det var vakkert, det var skummelt. Hva ville livet bringe?

Strandvik tok imot oss med nysgjerrighet, åpenhet og varme. Det ble Strandvik, og vi ble en del av den.

Vi var fire ulike familier som kom til Strandvik som flyktninger fra Kroatia. I løpet av det første året ble det arrangert en velkomstfest for oss her i grendahuset, så vi kunne bli bedre kjent med menneskene og vi fikk smake mye deilig mat og drikke. 

Det er mange år siden nå, men det setter jeg fremdeles veldig pris på. Vi følte oss sett og velkommen. Vi fikk vite at noen år tidligere var det flere andre familier som bodde her i Strandvik. De hadde flyktet fra Bosnia.

Vi kunne ikke ha havnet på en bedre plass. Her ble vi gitt mulighet til å finne ut av det nye livet på en rolig og trygg måte. Både takket være god omsorg fra daværende Fusa kommune, og takket være de vakre menneskene som bor her. 

Her fikk vi venner og en mulighet til å bli en del av det norske samfunnet gjennom språkopplæring, praksisplasser og etter hvert jobbmuligheter. Her fikk vi være oss selv samtidig som vi skulle lære å bli en del av det samfunnet.

Av de fire familiene som kom til Strandvik, var det ingen av de voksne som kunne engelsk, bortsett fra min bror og meg. Det å kommunisere var ikke enkelt. 

Vi fikk lære norsk først sammen med en som selv hadde kommet til Norge som flyktning fra Bosnia noen år før oss. Etter hvert fikk vi lære norsk sammen med Laila. Hun var utrolig dyktig. Hun var tålmodig og tilpasset seg alle de ulike behovene vi hadde. Vi lærte også mye av språket gjennom sang. 

Laila tok meg, min mor og Draga, som var en av de andre flyktningene som bodde her, med på kvea-kurs med Reidun Horvei. Det var en sterk og vakker opplevelse. Vi lærte ur-sangene fra Fusa og Hardanger. Jeg kan flere av dem fortsatt.

Det var frustrerende for de voksne å lære språket. Noen lærte fort, noen sakte. Men alle gjorde enn innsats og alle lærte seg norsk etter hvert. De fikk praksisplasser og de fikk seg jobb. 

Min far hadde praksisplass i Leigland Bygg der han også fikk fast jobb etterpå. Min mor hadde praksisplass i barnehagen, og fikk etter hvert jobb som renholder. 

Siden bestemte hun seg for å ta utdanning for å bli hjelpepleier. Som voksen. På norsk. Etter bare noen få år i Norge. Det var ikke enkelt, men hun gav ikke opp. Hun fullførte, og jeg er veldig stolt av henne.

Jeg og min bror flyttet etter hvert videre for å studere i byen og vi ble mer integrert i samfunnet der. Alle skjønner hvilken by jeg snakker om når jeg sier byen.

Men Strandvik var alltid et hjem for oss.

Hvor kommer du fra?

De første årene av mitt liv i Norge, når noen spurte meg 'Hvor kommer du fra?', kom svaret slett ikke så enkelt. Hvor er jeg fra? I mange år kjente jeg på en indre konflikt. Er jeg fra Jugoslavia, et land som ikke eksisterer lenger? Er jeg fra Kroatia, det landet som kastet meg ut? Er jeg fra Serbia, der jeg flyktet til?

Men i dag kjenner jeg en sterk tilhørighet til alle disse stedene. Og jeg kjenner en sterk tilhørighet til Norge.

Jeg har bodd mesteparten av mitt liv i Bergen. I flere år tidligere på 17. mai gikk jeg med en kjole som hadde mange fargerike paraplyer på, og kalte den for min bunad. På spøk, selvfølgelig. Og jeg sier ofte at jeg er fra Bergen. Det spørs hvem som.

Jeg er fra Bergen, men om en ektefødt bergenser spør, så ruller rulle-r-en min ut og ender helt opp i Nordfjord. Jeg kan ikke telle hvor mange ganger i løpet av disse årene jeg har blitt spurt om jeg er fra Nordfjord. Og noen ganger har jeg svart;: Ja, jeg heter Helene Myrdal og kommer fra Nordfjord.

I dag står jeg her i en vakker Hardanger-bunad som jeg fikk låne av Elin til anledningen. Det var hennes konfirmasjonsbunad. Det er utrolig fint. Det er første gang jeg har på meg en bunad, og jeg er utrolig rørt.

Og jeg er stolt av å kunne være en del av det norske fellesskapet. 

Det tar tid å bli integrert i et nytt samfunn. Det krever tydelige rammer og ressurser. Vi fikk god støtte fra kommunen og det meste kjentes godt organisert. Enda byråkratiet som følger med kan være ganske forvirrende og frustrerende noen ganger. Likevel er det et system som har hjulpet oss på veien og som jeg tror og håper er enda bedre i dag - mer enn to tiår senere. Mer enn et kvart århundre faktisk! 

Det aller viktigste på veien til å bli integrert i et nytt samfunn er likevel forståelse og omsorg fra menneskene rundt. Det kan noen ganger kun være det å se hverandre, hilse og spørre 'Hei, hvordan går det?'. Eller engasjere seg i enkle ting som en kan være med på.

Det kan høres ubetydelig ut, men for meg var det å bli spurt om å male et vindu, å plukke jordbær, som en liten sommerjobb, veldig givende. Da fikk jeg komme nærmere i kontakt med de som inkluderte meg, vi ble bedre kjent, og jeg fikk oppleve mestring. 

Ikke kunne jeg norsk så godt enda, og jeg var bare 19 år gammel, men Laila tok meg med som en av de voksne til en borgerlig konfirmasjonssamling. Jeg fikk lære mer om kulturen, og det å ta vare på hverandre. Jeg fikk også jobb som morsmålslærer i kommunen.

Jeg husker godt den ene gangen jeg skulle sitte barnevakt. Jeg lærte fremdeles norsk, dette var tidlig det første året jeg bodde i Strandvik. Lite hjalp engelskkunnskapene når 5-åringen jeg skulle passe løp rundt og ropte «Jelena, bæsje bæbu». Det tok lang tid før jeg forstod hva det betydde...

Strandvik tok oss imot med nysgjerrighet, åpenhet og varme. Det ble Strandvik og vi ble en del av den. Kjemien stemte. Vi likte hverandre godt. Vi var nysgjerrige på hverandre. Og vi ville hverandre vel. Vi ble støttet og vi ble inkludert inn fellesskapet. At nordmenn er kalde, synes jeg er en rar ting å høre. De fleste er rause og jeg har kjent mye varme.

Solidaritet er «en følelse av samhold, fellesskap og gjensidig ansvar mellom individer eller grupper, og støtte til de mest sårbare».

Vi kom til dere i en sårbar del av livet vårt. Og vi ble godt tatt imot, tatt vare på og inkludert. Varmen deres betyr enormt mye. Tusen takk.

For meg er fellesskapet i Strandvik nettopp et fint eksempel på det. I dag bor det folk her fra flere ulike land, noen har flyttet hit på grunn jobb, noen kanskje for kjærlighet, noen har igjen flyktet fra krig. Men alle er likeverdige og alle er inkluderte. 

I fjor ble det holdt en internasjonal familiefest i grendahuset, der mange fra de ulike nasjonene var samlet og vi fikk heie på hverandre.

I mellomtiden har vi også blitt mange flere nasjonaliteter innad i min familie. Jeg ble sammen med en mann fra Portugal. Min bror ble sammen med en dame fra Italia. Vi har enda flere kulturer innad i familien og våre barn snakker hele fem språk til sammen. Inkludert svensk. For min bror flyttet til Sverige med familien sin for et par år siden

Historien til min familie er bare en av mange.

Det er derfor vi feirer 17. mai, for at ikke slike ting skal skje igjen. Det er derfor vi må ta vare på hverandre.

Det finnes mange lover i Norge i dag som skal bidra til at flyktninger som meg og min familie skal kunne integreres. Det finnes imidlertid ingen lover som plikter at borgere skal bidra til det samme. Men det er alle dere i Strandvik, med deres hjertevarme, som har tatt imot oss og inkludert oss og gjort oss til en del av deres flokk. Det er det som utgjør et godt samfunn å leve i. Menneskene og omtanken vi møter hverandre med.

I verden i dag er det er utrolig nok stadig flere eksempler på at vi ikke må ta disse verdiene for gitt. Vi må ta vare på fellesskapet og likeverdigheten. Vi har et ansvar alle sammen. 

Vi må ta vare på hverandre, og vi må dyrke det gode i oss og bidra til å bevare solidariteten.

Jelena Mrdalj