Vi står midt i to kriser - begge haster det å få gjort noe med

Vi står midt i to kriser. Den globale klimakrisen og den nasjonale ulikhetskrisen. Begge krisene haster det å få gjort noe med.

Etter en sommer med mye ekstremvær rundt om i verden ser det endelig ut til at klimakrisen nærmer seg å få den plassen i norsk politikk som saken fortjener. Vi har sett flom i Europa og Kina. Tørke, ekstrem varme og branner i Nord-Amerika. Varmerekorder og branner i Sør-Europa. Nå når vi ser konsekvensene av klimaendringene med egne øyne, er det lettere å forstå at dette er et høyst reelt problem og at det er noe som vi må ta konsekvensene av allerede nå. Og det blir verre og verre om vi ikke får ned klimagassutslippene raskt.

I motsetning til klimakrisen, som de fleste partier anerkjenner, selv om ikke alle ønsker å gjøre så mye med den, er det flere parti, med Venstre og Høyre i spissen, som nekter for at det finnes noen ulikhetskrise i Norge.

For all del, flertallet i Norge har det stort sett veldig bra, derfor er det lett å overse utfordringene. 115.000 barn vokser opp i fattige familier.

Samtidig har det aldri vært flere milliardærer i Norge. Formuesulikheten i Norge er på nivå med Storbritannia, et land som er kjent for enorme forskjeller mellom arbeidere og overklassen.

SSB sin rapport viser også at inntektsulikheten er større i Norge enn tidligere antatt. Og forskjellene i inntekt og formue er økende.

Hvorfor er ulikhet et problem, tenker du kanskje. Den ene grunnen er opplagt. 115.000 barn i fattige familier bør bli til 0. Og de rikeste, de med milliardformuer, bør ta størstedelen av regningen.

Den andre grunnen er økonomisk vekst. Forskning viser at mindre forskjeller fører til mer økonomisk vekst. Logikken er enkel; løfter man de med minst ut av fattigdom, får man flere forbrukere og dermed økt salg av varer som bidrar til økonomisk vekst.

Videre kan man diskutere rettferdighet (er det rettferdig at en person arver mangfoldige milliarder uten å ha løftet en finger i hele sitt liv, mens en annen jobber hardt hele livet for å ha råd til en tre-roms leilighet og en sydenferie i året?) og politisk makt.

Disse to krisene henger på mange måter sammen. Man kan få gjort mye med ulikhetskrisen uten å gjøre noe med klimakrisen, men skal man få folk med på de tiltakene som er nødvendig for å løse klimakrisen, må man også gjøre noe med ulikhetskrisen.

Det er viktig å slutte å lete etter olje, men det er i stor grad snakk om å sende et signal, redusere økonomisk risiko (oljen vi finner blir ulønnsom om vi når klimamålene) og få fart på omstillingen ved å frigi dyktige arbeidere, og ikke et utslippskutt på kort sikt.

Skal vi få ned utslippene frem mot 2030, kommer man ikke utenom at det må koste å slippe ut klimagasser, samtidig som vi må få på plass gode støtteordninger som gjør det enklere og billigere å velge klimavennlig.

Det betyr blant annet at bensin og diesel må bli adskillig dyrere. Problemet er at folk ikke går med på at regningen sendes til dem og ikke de rikeste. Mange av de med lav lønn har heller ikke råd til å ta regningen. Dette vet vi av erfaring.

Se bare på hva som skjedde i Frankrike når prisen på drivstoff gikk opp. Da gikk folk ut i gatene og demonstrerte, og de gule vestene-bevegelsen startet. Problemet var egentlig ikke høyere drivstoffpriser. Det var bare den utløsende faktoren. Problemet var de økende forskjellene. Vanlige folk var lei av de økende forskjellene, de ønsket mer penger til de fattige, høyere minstelønn, høyere pensjon og formuesskatt. Altså tiltak for å få ned ulikheten i landet.

Det samme vil skje i Norge om vi innfører dyre klimatiltak uten å samtidig sørge for at det ikke går ut over de med lav inntekt. Derfor kan ikke klimakrisen løses uten å samtidig ta fatt på ulikhetskrisen.

SV er partiet som best ser sammenhengen og viktigheten av å ta tak i begge disse krisene samtidig. Skal vi få gjort noe med disse krisene, trenger vi et regjeringsskifte og vi trenger et sterkt SV i den nye regjeringen.

Asle Olsen

Bjørnafjorden SV