Det moderne meningstyranniet og å lage helter av noen som ikke er det

Som leser av skolekommentaren i BT torsdag 29. oktober, er det ikke mulig å forstå hva slags agenda Sigvald Sveinbjørnsson egentlig har. Jeg sliter faktisk med å forstå hvorfor han skriver, kommenterer Svein Lang.

LESARBREV:

En kommentar til kommentaren iBT i dag.

Egentlig er jeg dypt fasinert av den moderne kommentatoren i massemedia. TV 2, NRK 2 og spesielt Dagsnytt 18 har en hel bråte av dem. Hver dag, 6 dager i uken. Hver gang et tilsynelatende vanskelig tema drøftes, kommer kommentatorene glidende inn i etterkant for å forklare oss hva som egentlig ble sagt. For oss som faktisk har trodd vi forstod hva som ble drøftet, greier kommentatorene å gi kommentarer på en måte som resulterer i at vi i hvert fall ikke forstår noe.

Som regel er innspillene fra kommentatorene så allmenne og selvfølgelige at jeg lurer på om de tror jeg er undermåls. NRK har kommentatorer for kultur, politikk, økonomi, sport etc. Har de ikke egne, låner de fra VG, Dagbladet eller Aftenposten. De fremstår som en ganske familiær klubb. Som regel er kommentarene over kommentarene raskt glemt. Som andre produkter i et forbrukssamfunn.

BA og BT har også en rekke kommentatorer. Noen er drivende dyktige og har igangsatt debatter på områder som bør belyses. Både Hilde Sandvik og Frøy Gudrandsen inngår i lang europeisk og norsk tradisjon ved å ta opp vanskelige og nødvendige tema som både pirker bort i makt og avmakt i det norske samfunn. Som regel er de engasjerende og spennende å lese. BA har sine kommentatorer hver torsdag som tar opp temaer som nettopp egner seg i det lange avisformatet.

Å ha synspunktet på samfunnsformasjoner er ingen ny tradisjon. Allerede på 1700-tallet hadde engelske intellektuelle som Samuell Johnsen og hans venn James Boswell utviklet magasinet The Ramble som en intellektuell pamflett med kritiske penner.

I Norge fremstår Arnulf Øverland, Sigurd Hoel og Ronald Fangen blant mange andre og på hver sine måte som grunnleggerne av den kritiske journalistikks grunnmur i det moderne Norge. Vår egen Georg Johannessen var det få som torde å gå for nære. Hans skarpe analyser og politiske overvåkenhet var det få som ønsket å være offer for. Først i ettertid har det blitt prestisje å bli analysert av Georg Johannessen.

Essaystilen er mer skjult i den digitale verden, nå kreves det raskere innlegg, mindre og færre undersøkelser og presset på tid og økonomi kan være en delforklaring på det.

Også BT's egen leder og kommentator Sigvald Sveinbjørnsson har i noe tid (2 år) arbeidet seg inn i kommentatorenes sfære og plass. Som utflyttet Fusagutt griper han et tema som vi i utgangspunktet antok han hadde god innsikt i.

En kommentator er en rollemodell og har alltid en agenda. Rollemodell fordi vi i utgangspunktet lytter til dem som får tilgang til forsider og helsider i vår regionsavis. I utgangspunktet tenker vi at journalisten har "rett" i det de skriver. Vi går ut i fra at undersøkelser er gjennomført.

En agenda har du, hvis ikke lar du være å skrive. Du har et mål med å skrive. Kommentatoren har som ordet sier en kommentar til det som skjer. For meg som leser av hans kommentar i BT torsdag 29 oktober, er det ikke mulig å forstå hva slags agenda Sveinbjørnsson egentlig har. Jeg sliter faktisk med å forstå hvorfor han skriver.

Sigvald Sveinbjørnsson setter Fusa på kartet. Det kan selvfølgelig være hans agenda. Han gjør det både på forsiden og på kommentarsiden. Kommentatoren gikk rett inn i skolestruktur-debatten. Han dokumenterte først og fremst at han ønsker å avlive enhver form for nostalgi. Først og fremst sin egen personlige nostalgi fra egen skoletid. Dette lykkes han sånn passelig med. Essayer, meninger og innlegg som først og fremst fungerer for å få frem mindreverdighetsfølelse hos dem som har en annen mening enn forfatteren, i dette tilfellet Sigvald Sveinbjørnsson, fører sjelden noe godt med seg.

Hva er det journalisten gjør? Han reiser et viktig spørsmål, men gir ingen svar. Han ber oss svare på spørsmålet "Trur dei folk no til dags vil ha borna på ein skule med berre eit par medelevar i klasse, i rom der tida har stått stille?".

Dette spørsmålet forutsetter at riktig svar er "ja".

Sveinbjørnsson burde rederlig kommentert at forskningen er delt når det gjelder synet på store og små skoler, store og små klasser. Det er forskjellige syn på om det er pedagogisk, sosialt og læremessig riktig å la barn være i små klasser eller veldig store klasser. Professorene diskuterer, foreldrene blir frustrerte og urolige for barnets framtid.

Journalisten sier han reiste for å ta farvel med en gammel barneskole og at for han står tiden stille på besøket. Men ikke et sted i kommentaren dokumenteres det at hverken rommet eller tiden har stått stille. Det blir stående som en ubegrunnet påstand med hele førstesiden som hjelp. For oss som følger skolene er det mange gledelige utviklingstrekk, selv om alle gjerne skulle hatt flere midler inn i skolene.

Hva slags argumenter bruker han for å komme frem til det retoriske spørsmålet som får andre med andre meninger til å føle oss litt urolige til sinns?

For det første er det presentasjonen av ordfører Atle Kvåle. Han er preget av en hard valgkamp. Hvilken hard valgkamp? Jeg var sammen med Atle Kvåle på de fleste politiske tilstelninger ordføreren var på, og maken til høflighet må du til Fana og Oslo 2 for å se maken til. Sjelden et usaklig argument, omtrent aldri temperatur over 37,8 grader. Nei, da må ordføreren ha blitt preget av en hard kamp andre steder. Eller det ble skapt i journalistens hode? Jeg tenker at så mye må en ordførerkandidat tåle.

Ordføreren vil heller ikke bli med til Holdhus. Det var ikke stemning for å slippe han inn på skolen, skriver journalisten. Pussig, slik kjenner jeg ikke folket fra Holdus eller Hålandsdalen. Når du går ut i valgkampens avsluttende debatt og navngir skolene du vil legge ned, før utredningene er konkludert, må du kanskje regne med litt reaksjoner. Men ikke tørre å reise dit?

Jeg kjenner fusingene som stolte, bevisste og argumentative, men ikke personlig drevne av baktanker og vonde handlinger. Jeg tenker at journalisten vet noe jeg ikke vet.

Det er nesten som Sigvald Sveinbjørnsson forsøker å fremstille ordføreren om til offer i skolestrukturdebatten. Verden må være slitsom for ordføreren. Og vi er bare kommet til ordførerens første måned i fireårsperioden.

Det neste offeret som blir framstilt er Maria Lister Midtrød. Hun lanserte en del meninger om skolestrukturen som var helt i orden, legitime og godt begrunnete. Men i det frie ords navn, det er lov å ha andre meninger enn henne. Som også fremstår som legitime. På grunn av reaksjonene hun fikk på sine innlegg over flere sider i Os og Fusaposten, føler hun seg ifølge Sveinbjørnssøn som et offer og vurderte å flytte og søke seg jobb i Bergen. Men det kan jo ikke være fordi hun får motreaksjoner hun eventuelt ville flytte, slike reaksjoner er jo alltid tidsflyktige. Det må jo være at hun ikke lenger kan støtte et skolesystem og en struktur hun er sterkt uenig i. Det er fullt forståelig. Dessuten, går en så sterkt ut i den lokale pressen, burde en vite at reaksjonene kommer. Jeg er ganske sikker på at Maria Lister Midtrød knuser egg før hun speiler dem i pannen.

Deretter går Sveinbjørnsson over til sin egen historie, som det ikke er mulig å ha et forhold til. Det handler om hans forhold til ungdomsskolen, mens vi som er igjen i Fusa etter han, vi er mest opptatt av hva vi fyller skolen med, ikke om skolebygningene er gamle. Dessuten, alle er enige om at ungdomsskolen bør pusses opp.

Den mest alvorlige mangelen i kommentaren, er at Sigvald Sveinbjørnsson ikke kommer inn i kjernen i strukturdebatten. Skolestruktur-debatten handler om barneskoler, men den handler vel så meget om utviklingen av Fusa og forskjellige syn på samfunnsutviklingen. Valgkampen handler om å få makten i kommunestyresalen og alt som følger med det. I den prosessen var skolestrukturdebatten et takknemlig offer og effektiv virkemiddel. Det ble noen kanskje slitne av.

Svein Lang