Det vi mister om vi IKKE stopper Hordfast

Malin Nøss Vangsnes-Weaver Malin Nøss Vangsnes-Weaver

Folkevalgt for MDG, medlem i kontrollutvalget i Bjørnafjorden

Jeg må innlede med at jeg er glad for at Terje Dalland er opptatt av demokratiske prosesser. Problemet er bare at argumentasjonen er en klassisk sunk-cost tankefeil. Tankefeilen går på at fordi noe har blitt investert, kan vi ikke stoppe eller snu. Sunk-cost oversettes ofte til kost-nytte, men det sentrale er nettopp sunk – sunket. Kostnadene en har investert, er sunket. De er borte.

Men betyr det at en bare skal fortsette å kaste penger på noe? Ressurser allerede brukt (sunket), burde ikke i en logisk tankegang være relevant for fremtidige avgjørelser. Om du har reist en time for en visning på et hus som er langt over ditt budsjett, legger du inn bud bare fordi du har reist dit? Forhåpentligvis ikke. Da unngår du kost-nytte-tankefeilen.

I store deler av det offentlige ordskiftet har prinsippet om kost-nytte-tankefeilen blitt brukt som strategisk virkemiddel for å legitimere og presse gjennom Hordfast, et enormt investeringsprosjekt med en prislapp selv Onkel Skrue ville blitt misunnelig av, som MDG (og mange andre i Bjørnafjorden) ikke vil ha.

Hvem kjenner du som sier, ja, jeg gleder meg sånn til vi er kvitt all naturen på Røtinga, og jeg kan nesten ikke vente på å invitere vennene mine til å se (og høre!) den vakre broen som pynter fjorden!

Samtidig presenteres vi for feilaktive fakta om hvor samfunnsøkonomisk bra prosjektet er, og at det nesten er helt garantert at broen bygges. Når det skal stemmes over prosjektet i kommunestyret i morgen, håper jeg folkevalgte vil vurdere følgende;

Sprikende kunnskapsgrunnlag og manglende kritikk

Det er en sentral del i et demokrati at kunnskap innhentes, tolkes, formidles, og kritiseres. Men i Hordfast-debatten blir påstander stående uutfordret, spesielt det som kommer fra Statens vegvesen. I en forskningsrapport utført av Nordlandsforskning/NTNU i 2018, kommer det frem flere tydelige funn:

“I prosjektet fergefri og utbedret E39, er det enighet om at prosjektet er samfunnsøkonomisk ulønnsomt etter dagens metode for å beregne samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Som beskrevet over, viser Statens vegvesen allerede i 2015, før de siste kostnadsøkningene, til at prosjektet har en forventet netto nytte på -51 milliarder kroner – selv uten bompenger. Som nevnt over, vil netto nytte mest sannsynlig være enda lavere” (NF rapport nr: 8/2018, s.52)

Hordfast har ikke, og har aldri hatt, samfunnsøkonomisk nytteverdi. Likevel hevder utbyggingsdirektør Kjell Inge Davik konsekvent at Hordfast er “det mest lønnsomme prosjektet vi har i Norge”, og bruker enhver anledning til å gjenta dette. Hvorfor gjenta noe som ikke stemmer? Også rollen til utbyggingsdirektøren er uvanlig, når han uttaler seg så ukritisk til historiens største (og dyreste) veiprosjekt, noe som også påpekes i forskningsrapporten;

"En ting som er interessant i dette prosjektet, er at staten ved Statens vegvesen også ser ut til å ha blitt en pådriver for prosjektet fergefri og utbedret E39. Det er de som har finansiert de fleste av utredningene som utforsker mernytte av prosjektet…det er også en rekke negative virkninger som systematisk utelukkes fra de samfunnsøkonomiske analysene” (NF rapport nr: 8/2018, s.53)

Hva mister vi ved å ikke stoppe Hordfast?

Det som bør bekymre oss er ikke at det har blitt brukt penger på teknologiutvikling og utredninger, men heller hva skjer om vi IKKE stopper Hordfast en gang for alle?
For det første mister vi 53,7 milliarder (minst!) av våre penger. Det er altså 570.000 millioner kroner. Penger du bidrar med gjennom skatt, som kunne blitt brukt på noe annet: Rassikring. Utbedring av veier. Mindre bompenger.

For det andre mister vi store deler av naturen som vi alle nyter godt av. Steder som er bygget opp over millioner av år, og hvor folk har vært i årtusener. Urørt natur og tilgang til den er en del av vår identitet som nordmenn, og en del av vår frihet. Natur som ikke kommer tilbake om en sprenger, bygger og raserer.

Videre ødelegges fritidsklubber som har vært til glede for flere generasjoner, en risikerer næring som er avhengig av havet, og selvfølgelig hundrevis av personers utsikt. Og for hva? For hvem? Hvem er det egentlig som vil ha denne broen? Svaret er et lobbyselskap i Bergen, noen lokale politikere, og av en eller annen grunn utbyggingsdirektøren i veivesenet.

Hordfast er ikke avgjort

Hordfast/fergefri E39, er ikke avgjort. Det er en ønsketenkning lobbyister i Stavanger2Bergen forteller. Hordfast er i “utviklingsporteføljen”, altså ikke et prosjekt som er inkludert i Nasjonal Transportplan 2025-2036. Det som er på høring, er en reguleringsplan, som muligens videre vurdering vil se på – om den blir hentet opp igjen.

Mange lar seg påvirke av «status quo-bias» og velger det alternativet som allerede er foreslått, heller enn å vurdere andre (mulig bedre) løsninger som kan kreve mer tid og ressurser. Det er derfor enklere å fortsette med det som allerede ligger på bordet, altså ferjefri E39, heller enn en effektiv, trygg, rimeligere, mer miljøvennlig E39. Når en vet at Hordfast ikke er lønnsom, burde en kanskje returnere til start og innhente faktisk, non-bias kunnskap om den beste veien videre for Bjørnafjorden.

Saken skal behandles i Kommunestyremøtet tordag. Og derfor vil jeg si til de som har støttet prosjektet, eller som tilhører et parti som har støttet det; du har din frihet som folkevalgt til å stemme som du mener er rett. Ikke gå i kost-nyttefellen, og tenk at løpet er kjørt. Se på argumentasjonen, og gjør dine vurderinger av hvem som er avsenderen. Unngå status quo-bias, og våg å tenke annerledes.

Tenk på hva du vil for Bjørnafjorden. MDG stemmer i tråd med planene i kommunen, for naturen, for gode arbeidsvilkår i transportnæringen, for fiskerinæringen, for kystsamfunnet. Det er ingen skam å snu. Hva stemmer du?

Malin Nøss Vangsnes-Weaver

Folkevalgt for MDG, medlem i kontrollutvalget i Bjørnafjorden