Den nye virkeligheten for mange ukrainske familier er et liv borte fra hverandre

Irina og Julia er to av flere tusen ukrainske kvinner som opplever krigens traumatiske virkning og smerten ved separasjon.

I april i fjor ble Iryna Shapchyts og hennes tretten år gamle sønn Ilya, tvunget til å forlate sitt hjem og legge alt de kjenner bak seg.

— Siden begynnelsen av fullskalainvasjonen har livene våre endret seg raskt og dramatisk. Mannen min ble mobilisert til Forsvarets rekker nesten umiddelbart, sier Iryna.

Hennes kusine og nevøer har bodd i Norge i åtte år. Da krigen startet, inviterte hun Irina og sønnen hit.

— Jeg nølte lenge og rådførte meg med foreldrene mine, søsteren min og mannen min. Mannen min insisterte på at vi skulle reise for vår egen sikkerhets skyld.

Sakene som Daria Kyrpa skriv for Os & Fusaposten, vil bli publiserte på både norsk og ukrainsk. Her er saka på ukrainsk:

Det første møtet med Norge

Turen var veldig spennende, for de skjønte ikke hvordan alt skulle bli og hva som ventet dem.

— Da vi kom til Bjørnafjorden kommune, begynte sønnen min umiddelbart på skolen. Nå går han i 7. klasse på barneskolen. Han likte seg veldig godt og fikk mange venner. Selv begynte jeg på norskkurs.

Mens livene deres begynte å bli litt bedre, fikk hun i november i fjor den forferdelige nyheten om at mannen hennes var død.

— Det var hardt, forferdelig og vondt. Men det vanskeligste var at jeg måtte fortelle det til sønnen min.

Da han fikk vite det, klarte han ikke å forsone seg med nyheten og visste ikke hvordan han skulle forholde seg.

— Han gikk på en måte i lås, og oppførselen hans endret seg mye. Men skolevennene hans og lærerne som støttet ham, kom oss til unnsetning. Helsesøster hadde også mange samtaler med ham. Vi ble støttet av våre venner og slektninger. Uten dem hadde det vært mye vanskeligere å overleve.

Og selv om en viss tid allerede har gått, forsvinner ikke smerten ved å miste en kjær.

— Det er veldig vanskelig å akseptere og innfinne seg med at mannen min ikke lenger er blant oss. Jeg venter fortsatt på å få snakke med ham, selv om jeg forstår at det aldri vil skje igjen.

Nå tilbringer Iryna mye tid med sønnen, men de prøver også å gi hverandre tid til å være alene hver for seg.

Hun er også veldig takknemlig overfor de ansatte i Flyktningtenesta og oversetterne som jobber der.

— De gjør en maksimal innsats for å hjelpe oss med å tilpasse oss, sier Iryna.

Avstanden er tusenvis av kilometer

Julia Chaban og datteren Anastasia kom til Norge i desember i fjor. Ektemannen og og størsteparten av familien ble igjen i Ukraina. Julia og Anastasia prøver å støtte hverandre.

— Datteren min elsker pappaen sin veldig høyt, og det å være borte fra ham er litt av en prøve for oss! Vi drømmer om å møte ham og snakker i telefonen flere ganger om dagen, ringer og sender sms.

Hun forteller at mannen hennes hjelper til med å løse eventuelle problemer selv på avstand. Han hjelper datteren med leksene, for hun går ikke bare på en norsk skole, men fjernstuderer også på en ukrainsk skole.

— Om kveldene ser vi ofte på familiebilder av hvor glade vi var før krigen. Jeg er trygg nå, og jeg tror ikke separasjonen fra mannen min vil endre forholdet vårt. Vi er åpne og ærlige med hverandre, og jeg er sikker på at vi virkelig kan støtte hverandre til tross for avstanden på tusenvis av kilometer.

Faktisk er det tusenvis av kvinner i Norge akkurat nå som går gjennom de samme komplekse følelsesmessige omveltningene.

Når krigen er over og soldatene vender hjem, vil hjelp fra psykologer og spesialister være nødvendig, ikke bare for dem, men også for deres familier som nå har mistet sine kjære eller stadig venter.