Verdensdagen for selvmordsforebygging: Vi har alle et ansvar

Thrude Scheie Mellingen Thrude Scheie Mellingen

I 2025 tok 656 mennesker sitt eget liv i Norge. Det er en nedgang fra året før. Men 656 mennesker er fortsatt altfor mange.

For å forstå hvor mange mennesker vi faktisk snakker om, er det 30 skoleklasser, nesten 60 fotballag - og 13 mennesker hver eneste uke. Mennesker som var noens barn, forelder, søsken, kjæreste eller venn.

På Verdensdagen for selvmordsforebygging 10. september deles det ut brosjyrer. Det informeres om tilbud. Det snakkes om åpenhet, om å bryte stigma og om hvor viktig det er å be om hjelp.

Men hva skjer 11. september?

Hva skjer når markeringene er over, de fine ordene har stilnet og brosjyrene er pakket ned?

For virkeligheten kan være en helt annen når et menneske faktisk trenger hjelp.

Man ber om hjelp. Man følger tjenesteveien. Man ringer. Man skriver. Man møter opp. Man varsler når man er bekymret, men likevel blir man ikke alltid tatt på alvor. Hjelpen uteblir. Det pekes på budsjetter, kapasitet og ansvarsfordeling. Staten peker på kommunene, kommunene peker på staten.

Men midt mellom alle disse systemene, står sårbare mennesker som ikke har tid til å vente.

Et menneske som står på kanten av livet, kan ikke vente i månedsvis på en time. Et alvorlig psykisk sykt menneske skal heller ikke måtte være friskt nok til å kjempe seg gjennom systemet for å få hjelp til å være syk.

Prisgitt er de som har pårørende som orker å stå i kampen for dem.

Men hva med alle dem som ikke har noen? De som bare blir stillere og stillere og til slutt forsvinner inn i mørket?

Derfor handler selvmordsforebygging også om noe langt enklere: Å se hverandre.

Det trenger ikke alltid være et stort hjelpeapparat. Noen ganger kan det være et menneske som stikker innom. Fem minutter over en kopp kaffe, en telefon, en melding.

Et enkelt bidrag til hjelp innen selvmordsforebygging er "Har du åtte minutter?".

Åtte minutter til å ringe et menneske.

Åtte minutter til å sende en melding.

 Åtte minutter til å lytte.

 Åtte minutter til å vise: Jeg ser deg, tenker på deg, du er ikke alene. Du betyr noe.

For et menneske som føler seg helt alene, kan en slik kontakt bety enormt mye. I en kritisk stund kan det kanskje være forskjellen på å holde ut eller å gi opp.

Kanskje vi bør være mer oppmerksomme når noen rundt oss forandrer seg. Den som plutselig blir stille, som slutter å ringe. Den som ikke kommer lenger eller den som trekker seg unna.

Kanskje stillheten er nettopp grunnen til at du bør gjøre det.

Hva koster det å sende en melding? Ta den telefonen? Banke på døren? I det hele tatt se menneskene rundt oss?

Smil til den fremmede du møter. Si hei. Slå av noen minutter med et menneske du møter på gaten eller på tur i skogen. Vi vet aldri hva et annet menneske bærer på.

Selvmordsforebygging kan ikke bare være fine ord fra politikere, ordførere og hjelpeapparatet den 10. september.

Det er de andre 364 dagene i året som virkelig teller. Vi kan heller ikke legge alt ansvaret på helsevesenet eller kommunene. Vi har alle et ansvar. Som venner, kolleger, naboer og familie. Rett og slett som medmennesker.

656 mennesker er altfor mange.

Vi har ingen å miste. 

Vis at du ser, lytter og bryr deg.

Kanskje du skal bruke åtte minutter i dag på noen du ikke har hørt fra på en stund?

Den lille kontakten kan bety mer enn du aner.

Thrude Scheie Mellingen