Enkelte ting virker kanskje smarte fra skrivebordet - langt fra virkeligheten og de vanskelige valgene

«Kutt, kutt og kutt». Det er et utsagn som får det til å gå kaldt nedover ryggen min.

Det er også et utsagn jeg har hørt flere ganger i min yrkeskarriere, så jeg begynner å bli vant til det. Jeg orker som regel ikke å si noe fordi jeg vet det ikke nytter. Men så kan vi ikke ha den holdningen heller, for det er bare slik byråkratene vinner frem.

Enkelte ting virker kanskje smarte fra skrivebordet, langt fra virkeligheten og de vanskelige valgene. Langt fra følelsen av utilstrekkelighet. Langt fra ansiktene og langt fra skjebnene. Hvilket utsagn fører til denne tankerekken, lurer du kanskje på?

”Vi må kutte i grunnbemanningen” er svaret. Setningen ingen sykepleier orker å høre flere ganger i sin yrkeskarriere.

I Os & Fusaposten kunne vi lese at konstituert helse- og omsorgssjef Torgeir Sæter foreslo dette som et tiltak. Jeg etterlyser en presisering av hvor Sæter ønsker å ta disse pengene fra?

”Det er lang reisevei”, har gjerne vert et argumentet for oss i Bjørnafjorden, at Bergen med både sykehus og private aktører er så langt unna, og at pendlingen er slitsom. Jeg har også tenkt tanken, at det er enklere å jobbe i Os med småbarnslogistikk og familieliv. Men etter at den nye veien har åpnet, er det faktisk ikke et problem lengre.

Dessuten ville ikke kommunen betalt for spesialiseringen min. Eg ville ikke fått like høy ansiennitet eller årslønn. Jeg betaler bompenger med glede, for selv med bompenger og parkeringsutgifter, er lønnen såpass mye bedre i byen, for ikke å snakke om det faglige som også lokker.

«Money talks»

Lavere lønn er et problem for rekrutteringen og kampen for å beholde de ansatte. Det er godt at kommunen gjør en innsats for å rekruttere helsepersonell, men husk at de skal beholdes, ikke bare rekrutteres og slites ut.

Kommunen burde ikke bare tenke på å løse en fastlegekrise, men også innse at rekrutteringen til kommunehelsetjenesten vil bli vanskeligere fremover. Jeg kan love deg, Sæter, at når du rasler med sablene og vil kutte i grunnbemanningen, er det ikke én sykepleier som med lett hjerte vurderer å bytte jobb for å komme løpende til kommunen.

Jeg vi også minne om at vi fremdeles har en eldrebølge foran oss, som knapt er begynt.

Skåret til beinet

Som kommune skal en tilby ”faglig forsvarlig, men også omsorgsfull hjelp” (ref. Helsepersonelloven). Bemanningen er allerede skåret til beinet i stort sett hele helsevesenet. Hvordan kan du da forsvare å kutte mer i grunnbemanningen?

Jeg vil gjerne se det regnestykket, og forklar gjerne hvor du tenker å kutte. Forklar gjerne hva konsulentene mener er smartere og mer effektive måter å jobbe på.

Snart klarer ikke sykepleiere eller helsearbeidere å jobbe verken smartere eller mer effektivt. Vi er allerede makset på kapasitet, og jeg tror du glemmer at vi er mennesker. Mennesker som er avhengige av nok andre mennesker til å få jobben gjort. Mennesker som er avhengige av nok tid til å gjøre jobben både omsorgsfullt og faglig, og ikke minst; vi er mennesker som jobber med mennesker.

Skal Os være et godt sted å bo, må vi ha et minimum av tilbud. Og vi må sørge for rekruttering til de områdene som trengs både innen helse og oppvekst.

Bekymret

Jeg som innbygger er bekymret. Er jordmødrene tilgjengelige om man trenger dem? Er helsesykepleieren tilstede om mine barn trenger det når de begynner på skolen? Hvor er kommunepsykologen? Hvor er de kompetente sykepleierene som skal ivareta mine når alderdom eller sykdom kommer til vår dør?

Å forebygge er lettere enn å behandle, var noe som ble vektlagt under alle deler av min utdanning. Det er faktisk noe i det.

Nå skal kommunen spare så mye innen helse og oppvekst, at det ikke er bærekraftig i lengden. Vi sparer oss til fant. Dårlige tjenester gir dårlige vilkår for menneskene i kommunen som igjen gir sykdom/uhelse og ingen til å fange det opp eller behandle.

Det er en vond spiral. Litt forenklet og satt på spissen, mener kanskje du. Vel, det er slik det er, mener jeg.

Utrolige ting

”Utrolige ting kan skje om begeistring blir brukt som drivkraft”, sier du. Beklager, men det er noe av det dummeste jeg har hørt i en slik sammenheng på lenge.

Utrolige ting kan skje om en har rammer til å gjøre jobben på en bærekraftig og langsiktig måte. For øvrig er det også veldig arrogant, etter flere år med pandemi, å utrykke at helsepersonell skal ”øke innsatsen”.

Jeg er ikke sikker på om du kjenner til hvordan ting har vert for oss innad i helse de siste årene. Vi må spare penger. Det har vi alle skjønt. Og vi må tåle å gjøre noen flere upopulære prioriteringer og kanskje til og med tørre å tenke alternative løsninger, men ikke snakk om å kutte grunnbemanning uten å presisere bedre hvor du tenker å kutte fra.

La lederene og de ansatte fortelle hvor mange de trenger til å gjøre jobben faglig forsvarlig, men også omsorgsfullt. Husk at forebygging er den beste medisinen på lang sikt. Det vil også koste minst om Os fremdeles skal være en fin plass å bo.

Cathrine Johannessen Røsland

Småbarnsmamma og intensivsykepleier

Torgeir Sæter er kjend med lesarinnlegget. Han ønskjer ikkje å kommentera.