Hvordan rasere ei bygd?

Hvorfor bli i en kommune som ikke engang kan tilby ungene våre et godt oppvekstmiljø?

Fusa-bygda er ei god bygd å bo i. Flott natur, trygt oppvekstmiljø for ungene og mye av det vi trenger i hverdagen innenfor gangavstand. Javisst må mange av oss pendle til jobb, men vi kan gå eller sykle til butikken. Vi har treningssenter, svømmebasseng, samfunnshus, frisør og tannlege. Og barnehage og skole. Enn så lenge.

Boligprisene i bygda vår er overkommelige. Men det er som andre mindre sentrale steder: I tillegg til å betale en pris i penger for å bo her, betaler mange av oss som er i yrkesaktiv alder, også en reell pris i tid. Den ekstra tida det tar å komme seg på jobb og hjem igjen hver dag. Vi betaler i fritid, i tida med ungene i hverdagen. Men vi får det til. Dette velger vi å gjøre, fordi vi har lyst til at ungene våre skal vokse opp nettopp her. Snart kan en del av oss bli nødt til å revurdere den avgjørelsen.

For kommunen må spare penger, og Fusa barneskule risikerer nedleggelse. For at kommunen skal spare, er det vi barnefamiliene som må punge ut. Med enda mer av den knappe tida vår.

50 minutter ekstra kjøring på smale og svingete veier tur/retur Eikelandsosen både morgen og ettermiddag for de av oss som, for å få hverdagen til å gå opp, har barn på SFO og dermed ikke kan sende dem med skolebussen. Til sammen 1 time og 40 minutter ekstra kjøring hver eneste skoledag.

Ungene må dras tidligere opp av senga om morran, og foreldrene må kanskje ta ei økt ved PC`en etter leggetid fordi de måtte avslutte arbeidsdagen i byen halv tre for å rekke å hente sine barn. Sånn orker man ikke å ha det så lenge før man begynner å spørre seg selv om det er verdt å bo på landet.

Tid er én faktor. Penger er en annen. Vi har så mange omtenksomme politikere her i Bjørnafjorden. De ser at folk har dårlig råd, og så vil de at vi skal slippe den der eiendomsskatten. Men det er noe underlig med måten de regner på når de skal spare oss for én utgift ved i stedet å pålegge oss en som er mye høyere.

For det er de av oss som er barnefamilier med lav inntekt i usentrale strøk som virkelig taper økonomisk på regnestykket skolenedleggelse vs. eiendomsskatt. Vi som både har billig hus (= lav eiendomsskatt) og kjører billig bil (= høye drivstoffutgifter).

Ved å ta utgangspunkt i Christian Fotlands beregninger om mulig eiendomsskatt i Bjørnafjorden kommune gjengitt i Os & Fusaposten 10/11-21, ville vår familie med maksimal mulig fire promilles skatt og uten bunnfradrag, betalt kr 4.900 årlig i eiendomsskatt for vår gamle enebolig. Men bensinutgiftene (ved pris 20 kr/l) for å kjøre min gamle Subaru Forester tur/retur Eikelandsosen to ganger daglig i 180 skoledager per år, vil ligge på kr 18.720 årlig. Så tusen takk, kjære politikere, for at dere tar hensyn til at folk har dårlig råd!

Hvordan driver man god distriktspolitikk? Jo, man kan jo begynne med å se at en skole ikke bare er en skole, og at å legge ned skolen vil få ringvirkninger i hele bygda.

Det flotte samfunnshuset vårt har nettopp skolen som viktigste leietaker (ungene har blant annet gym der), og vil med en skolenedleggelse miste nesten all inntekt over natta.

17. mai-toget vil bli historie her i bygda. Barnas fritidsaktiviteter vil flyttes ut av bygda. Og barnehagen vil trolig oppleve nedgang i søkertall, siden mange av foreldrene, for å få til logistikken omkring bringing og henting, vil søke ungene til barnehager i nærheten av søsknenes skole.

Å legge ned skolen i ei bygd som Fusa, er i realiteten et stort skritt på veien mot å legge ned hele bygda. For hvorfor skal vi barnefamilier velge en tidsklemt tilværelse i ei bygd uten skole?

Ja, hvorfor bli i en kommune som ikke engang kan tilby ungene våre et godt oppvekstmiljø?

Susanna de Groot

Mor