Stor bekymring: Eg har ei stor bekymring for born og unge sin situasjon under pandemien, og mi største bekymring no er kva som skjer i etterkant av pandemien. Foto: Karoline Forselius

Vi er alle i same båt

Uavhengig av innfallsvinkel, bakteppe, frustrasjon, og om ein strevar på heimekontor eller i frontlinja, eller kven som er i kvarandre sine sko - så har vi alle oppgåver som skal stettast og løysast.

Vi er faktisk alle i same båt. Ungane er leie. Ungdommane er leie. Foreldra er leie. Tante og onkel er leie. Åleinebuande vaksne er leie. Besteforeldre og oldeforeldre er leie.

Les også
Kjære Trine, dette er ikkje lett. Prøv gjerne mine sko

Vi er alle leie av alt som handlar om covid-19, smittevernreglar, avstand, restriksjonar, smitterettleiarar, nasjonale reglar og innimellom skjerpa lokale regler. Alt dette trur eg vi alle kan skriva under på!

Så er det ingen tvil om at nokon har bore, og framleis ber ei tyngre bør enn andre i denne tida. Det er mange som over lang tid har stått og framleis står i frontlinja. Vi har butikktilsette, buss- og taxisjåførar, reinhaldarar, helsepersonell, barnehagetilsette, lærarar, og mange, mange fleire. Det er mange som kjenner på utrygge og ekstra press kvar dag.

Så er det alle dei som er blitt råka av permitteringar og oppseiingar og dei som har konkursspøkelset hengjande over seg. Alle har si historie og si oppleving, og det skal vi aldri undervurdera.

Det vi alle kan vere samde i, er at vi alle har hatt eit heilt annleis år. Bursdager, konfirmasjonar, bryllaup, festivalar, feriar, korpsturar og fotball- og handballcuper er avlyste, og ofte på kort tid! Ting vi har gledd oss til i lang tid, og som vi har spart pengar til og lengta etter, er blitt endra.

Vi kjenner oss alle igjen i russen si fortviling over at dei også denne våren får ei annleis feiring, og vi ser at studentane slit med å knytta nettverk og finna samhald. Dei fleste av oss har ikkje gløymd korleis det var å vera «kalv», og det håper eg vi heller aldri gjer.

Eg har ei stor bekymring for born og unge sin situasjon under pandemien, og mi største bekymring no er kva som skjer i etterkant av pandemien. Vi veit allereie at det er stor auke i psykiske problem og utfordringar i denne aldersgruppa. Difor er det svært viktig at born og unge sine tilbod ikkje blir råka av nye nedstengingar og at vi klarar å oppretthalda flest mogleg tilbod denne våren og sommaren. Eg har heller aldri uttalt at det er born og unge som må skjerpa seg! Men situasjonen vi er i, før fleire er blitt vaksinerte, er skjør, så ærlege må vi vera.

Uavhengig av innfallsvinkel, bakteppe, frustrasjon, og om ein strevar på heimekontor eller i frontlinja, eller kven som er i kvarandre sine sko - så har vi alle oppgåver som skal stettast og løysast.

Oppgåva mi som ordførar og medlem i kommunal kriseleiing er blant anna å gå ut med bodskap som er forankra der, og støtta direkte oppfølging i smittesituasjonar. Eg skjønar at ein er lei av oppmodingar om smittevern og påpeiking av å halda ut litt til, og at det for nokon kan verka provoserande når ein sjølv strevar og gjer så godt ein kan. Men vi kan likevel ikkje lukke augene og berre la vera å formidla både gode og dårlege nyhende uavhengig av om det er nasjonale reglar eller lokale tiltak. Vi er nemleg saman i denne pandemien, og den sluttar dessverre ikkje, viss vi ikkje framleis står saman.

Trine Lindborg

Artikkelen held fram under annonsen.

Ordførar

Bjørnafjorden kommune