Fremmede i landet vi kaller hjem

Etter over 17 år i Norge bærer jeg fortsatt på en følelse av ikke helt å høre til. Det er en stille uro som følger meg – en undring over hvor denne avstanden egentlig kommer fra.

Er det noe i oss som aldri blir helt “nok”? Eller ligger det i måten samfunnet ser oss på, uansett hvor mye vi tilpasser oss?

Som innvandrer har jeg gjort det mange forventer av oss: Jeg har lært språket, fulgt reglene, deltatt i feiringer og gradvis latt mye av det jeg kom fra, gli mer i bakgrunnen.

Jeg har forsøkt å bli en del av noe, å smelte inn. Likevel merker jeg at integrering ikke alltid betyr tilhørighet. Selv når man lever, jobber og deltar på lik linje med andre, kan følelsen av å stå litt utenfor fortsatt være der – stille, men tydelig.

Det mest krevende er kanskje ikke å tilpasse seg et nytt land, men å oppdage at tilpasning ikke nødvendigvis endrer hvordan man blir sett. Og da sitter jeg igjen med spørsmålet: Hvor slutter integrering, og hvor begynner virkelig tilhørighet?

Dette er ikke skrevet på grunn av én enkelt hendelse eller en bestemt situasjon. Det er en følelse som har fulgt mange av oss gjennom årene. Jeg har kjent det selv, stille og tungt over tid, og jeg har også sett hvor mange andre som bærer på den samme følelsen.

Og da det til slutt ble for tungt å bære alene, kjente jeg at jeg måtte sette ord på det som bor i hjertene våre. Ikke for å skape avstand, men i håp om at noe kanskje en dag kan bli bedre.

I den bygden vi bor i, er vi fortsatt “de utenlandske”, uansett hva vi gjør, hvor mye vi bidrar. Det er som om vi alltid blir stående litt utenfor. Blikkene, ordene og stillheten minner oss stadig på at vi aldri helt får være en del av fellesskapet.

Noen ganger oppleves det også som om vi lettere blir mistenkeliggjort. Vi blir dømt hardere. Det finnes også en tyngde i følelsen av stadig å måtte bevise sin uskyld, sin verdi og sin plass. Som om man lettere blir sett på som problemet før man blir sett som menneske.

Og det mest smertefulle er kanskje at dette ikke bare skjer én gang iblant, men er noe mange av oss lever med stadig vekk.

Møt oss med litt omtanke.

Vi bærer allerede nok smerte inni oss, uten at noen trenger å legge mer til.

Dere vet ikke hva ordene deres gjør med oss. Dere ser bare det ytre, og noen ganger virker det som om dere ikke tåler å se oss lykkes – som om det er vanskelig å akseptere at vi også kan skape noe godt, bygge liv, lykkes og høre til her.

Ha litt omtanke for oss, vi er fylt av tretthet. For mange av oss finnes det ingen vei tilbake. Hjemlandet vi forlot, er ikke lenger et sted vi kan vende tilbake til. Våre hjerter har begynt å høre til her, i dette landet. Derfor gjør det ekstra vondt å bli behandlet som fremmede, selv etter alle disse årene.

Vi prøver hele tiden. Vi gjør så mye for å bli akseptert, for å føle at vi er gode nok, at vi er ønsket. 

Men noen ganger spør jeg meg selv: Hva er egentlig vår feil? Hvilken forbrytelse har vi begått, annet enn å søke trygghet, verdighet og et liv for barna våre?

Vi lever her med våre små familier, men ensomheten følger mange av oss tett. Vi arbeider dag og natt, og ofte blir den ene sittende alene hjemme hele tiden mens den andre er på jobb. Mellom arbeid, ansvar og savnet av tilhørighet, prøver vi hele tiden å bygge et liv og bevise at vi også er en del av dette samfunnet.

Og likevel; hva møter oss tilbake?

Kommentarer som sårer. Blikk som dømmer. Ord som stadig minner oss på at vi er “utlendinger”, som om vi aldri kan bli noe mer enn det. Som om alle årene vi har levd her, alt vi har ofret, alt vi har bygget – aldri vil være nok.

Finnes det en fasit vi ikke har fått? En usynlig regelbok som forteller oss hvordan vi endelig kan bli sett som en del av dere?

For sannheten er at vi er slitne av å hele tiden måtte bevise vår verdi. Slitne av å føle at vi må arbeide dobbelt så hardt for å bli møtt med halvparten av aksepten.

Vi ønsker ikke medlidenhet. Vi ønsker bare å bli møtt som mennesker. Å få høre til. Å få leve uten følelsen av at vi alltid står med én fot utenfor fellesskapet.

Vær så snill vær rause med oss

For hjertene våre er slitne av å alltid måtte bevise at vi fortjener å høre til.

ً ﺎ ﻘ ﻓ ر …ﺎﻧﺑ دﻘﻓ ﺎﻧﺗﺑﻌﺗأ ﺔﺑرﻐﻟا

Vær rause med oss. Fremmedheten har tæret på oss.

Om noen lurer på hvorfor de siste ordene er skrevet på arabisk, er det fordi følelsen og tyngden i dem ikke fullt ut lar seg oversette til norsk.

En som har kalt Os hjem