Gratulerer med dagen!

8. mai i år er det 81 år siden freden kom tilbake til Norge, etter fem lange år med okkupasjon. Det er en stolt dag i vårt lands historie. 

I 1960 bestemte regjeringen at det skulle flagges 8. mai som markering av 15-året for frigjøringen og ved en kongelig res 27. april 1962 ble dagen vedtatt innført som offentlig flaggdag. 

Dagen er også, i den form og innhold den ble gitt i 2010, en dag der soldater som har gjort en innsats, kjempet for Norge, hjemme og ute, skal hedres. 

Dagen er for oss et symbol på fred, et fritt folk og demokrati. Dette som vi ofte tar for gitt, men som for mange ikke er en selvfølge – noe mange nordmenn har erfart. Disse verdiene må bygges, vedlikeholdes og om nødvendig forsvares med livet som innsats. 

Norge var okkupert i fem år. 8. mai er i Norge også et symbol for en militær seier over et totalitært styre og en ideologi gjennomsyret av menneskeforakt. 

Vi feirer i dag oss selv som en fri nasjon og vi skal minne og hedre alle de som har bidratt til fred og frihet og især de som i dag bærer uniform og de som har deltatt i militære operasjoner og gjort tjeneste for forsvaret, ute og hjemme. 

Å være soldat er en hedersbetegnelse. Verneplikten var den første rett OG plikt alle norske menn fikk, uavhengig av klasse og stand.

Å være veteran er en hedersbetegnelse.

Våre eldste veteraner i dag tjenestegjorde under andre verdenskrig, mens våre yngste veteraner tjenestegjør fremdeles, i dag, i internasjonale militære operasjoner, herunder fredsbevarende og fredsopprettende. Soldater, kvinner og menn, som har tatt en betydelig personlig risiko i den hensikt å skape et bedre liv for andre. De fortjener stor respekt. 

Ofrene har vært betydelige for mange veteraner også i etterkant, etter «mission acompilshed». Noen har måttet ta liv, mens andre har ofret livet eller blitt skadet for livet, fysisk og psykisk. Vi skal ha i tankene de mange som sliter med senskader og som natt og dag hjemsøkes av sine og andres demoner. 

Mange sliter med følelsen av ikke å ha strukket til, skulle ha gjort noe annerledes, maktesløshet, mm. De som må kjempe en ny kamp – mot sine egne mareritt og demoner. 

Det må forventes at alle de som satt trygt hjemme tar ansvaret, et ansvar som også går ut på å anerkjenne militært personell generelt og veteranenes innsats spesielt, ja, faktisk det å gjøre militærtjeneste og å bære en uniform som representerer vilje til å gi det ytterste offer – om nødvendig ofre livet sitt for landet! 

Også her i Bjørnafjorden er det kvinner og menn som har følt krig og ufred tett på kroppen. Mennesker som levde under fem års tysk okkupasjon. Her var medløpere som gikk okkupantens ærend, men de fleste var gode nordmenn som gav avkall på goder og status og kjempet standhaftig og besluttsomt mot ondskapen og åket som rådet.

Mange ofret liv og helse og kjempet for demokrati både i disse fem mørke årene, mens andre har i nyere tid deltatt i fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner i konfliktområder flere steder i verden.

«Aldri mer 9. april» er et slagord som etter mange sin mening har fått en ny og sterkere betydning. Mange av oss som har et engasjement og et bankende hjerte for forsvarssaken, er bekymret for utviklingen i verden rundt oss og vår militære evne og kapasitet til å stå imot en aggressor samt vår vilje og evne vil til å prioritere forsvaret i tilstrekkelig grad. 

Regjeringen har nylig lagt frem en langtidsplan for forsvaret. Mange er bekymret over at den ikke følger forsvarssjefen og hans fagmilitære råd sin anbefalte struktur. Personlig er jeg svært bekymret for at Forsvaret ikke prioriteres tilstrekkelig for å kunne håndtere en væpnet konflikt, slå tilbake et militært angrep på Norge eller mot norske interesser. 

Å være tilstrekkelig forberedt på krig og kriser kan synes, på enkelte områder, å ha mindre prioritering. 

Statens viktigste oppgave er å gi befolkningen trygghet og sikkerhet Jeg ønsker meg ikke tilbake til den kalde krigen, men vi hadde den gang proviantlagre, medisinaldepoter, forhåndsrekvirerte kjøretøyer, fartøyer, hospitalskip med relevante kapasiteter, samt en betydelig vernepliktshær.

I tillegg var den sivile beredskapen i form av bl.a en større selvforsyningsgrad og tilflukt- og dekningsrom til stede. Så godt som alle gjorde førstegangstjenesten og sin verneplikt, mens i dag er det bare ca 14-15% kvinner og menn som får anledning til å tjene landet i det norske forsvaret. Noen tankekors. Og enhver risikoanalyse handler nettopp om dette, å være forberedt: Å minske risikoen for at noe inntreffer. En akseptabel restrisiko!

Forsvaret er som en brannforsikring: En lar ikke være å betale forsikringspremien bare fordi huset ikke har brent de siste 81 årene!

Mange land og folk venter også på sitt 8. mai. Hver eneste dag opplever uskyldige mennesker ufred, krig og konflikt – de har mistet sine kjære og alt de eier. Som nordmenn har de opplevd å være okkupert, mistet sin frihet og er på flukt fra krig og forfølgelse. Frykten for det ukjente, som har utviklet seg til fiendtlighet mot det ukjente og fremmede er også opphavet til og utgangspunktet for mange konflikter. 

Det er et tankekors at mange flyktninger, mennesker som ennå ikke har opplevd sitt 8. mai, i dag er gjenstand for hatefulle ytringer, frykt, fiendtlighet og fordommer. For å sitere kong Harald, som jo er oss soldaters øverste krigsherre: «Hat og fordommer gjør oss mindre. Anstendighet gjør oss alle større»! Her har vi alle et ansvar, spesielt vi som opptrer i det offentlige rom.

Jeg skal ikke undervurdere innsatsen mange sivile kvinner og menn også har gjort og gjør i freden og frihetens tjeneste, men bare militære kapasiteter, militær makt og ildkraft kan stanse og bekjempe en militær aggresjon. 

Norge har gitt sin tilslutning til og er aktive på internasjonale arenaer hvor forpliktende samarbeid og lojalitet er noen nøkkelord. Jeg kan nevne NATO, FN, OSSE og EU for å nevne noen.

Bare felles samarbeid kan løse felles utfordringer.

Vi minnes i dag alle de kvinner og menn som har falt i tjeneste for Norge, alle som har gjort en innsats for fred og for frihet, i militære operasjoner både i utlandet og i øvelser her hjemme, i fred, krise og krig og ikke minst de som har gitt det største offer: Sine egne liv. 

Takk til alle som har bidratt til at vi kan feire 8. mai!

Vi skal aldri glemme 9. april og alltid minnes 8. mai. 

Olav Kvinge