Ja, det 'klikka'

Det var en forklaring, av flere, på hvorfor jeg forlot Høyre og i stedet valgte å gi min stemme til MDG. 

Status nasjonalt og geopolitisk viser at jeg valgte rett. Ikke fordi jeg er blitt spesielt «rød» eller kjenner en dragning mot venstresiden, men fordi klimakrisen er vår tids største forsvars- og sikkerhetspolitiske utfordring og fordi den fungerer som en trusselmultiplikator: Det betyr at den forsterker eksisterende konflikter, skaper ressursknapphet, driver store folkevandringer og åpner for nye geopolitiske spenninger, samtidig som den svekker nasjoners evne til å beskytte befolkningen. 

Ingen andre partier har tatt konsekvensene og sannsynligheten for denne like godt innover seg som MDG, samt evner å se forsvarspolitikk og klimapolitikk i sammenheng og gi oppmerksomhet til begge.

Marie Bruarøy fra Bjørnafjorden Høgre har et innlegg i Os & Fusaposten der hun hevder at «Høgre er det tryggaste valet» og fremhever satsingen på politi og forsvar. Det lyder en smule pinlig, hult og lite troverdig, for å si det forsiktig. 

En av flere grunner til at jeg forlot Høyre, er statsministerkandidatens manglende interesse for forsvaret. Hun satt i sju år etter invasjonen på Krim uten å foreta seg noe særlig. 

Regjeringens LTP (Langtidsplan) for 2017-2021 inneholdt ingen styrking av vår nasjonale forsvarsevne, kun en videreføring av allerede etablert struktur. 

Daværende forsvarssjef (2017) foreslo for Regjeringen at den burde gå for FMRs (Fagmilitære råd) Alternativ A, som var en styrking, og som i grove trekk innebar to ekstra brigader til Hæren, dobbelt så mye luftvern, åtte fregatter og minst seks ubåter, for å nevne noe av det viktigste.

 Daværende statsminister Solberg strøk ut alle påplussinger og gikk for det dårligste alternativet som i beste fall var en D-. Konklusjon ble 0 økning i forsvarsevnen. 2% av BNP ihht NATO, var følgelig også langt unna å bli oppfylt.

Solberg var eneste statsminister med russergrense som kuttet volum og kapasiteter i Forsvaret etter Krim 2014. Hun ignorerte Fsj mil faglige råd. Hun sov på vakt og lot seg ikke vekke av advarsler. Hun er derfor uegnet for ny vakttjeneste. 

Siden 2021 har forsvarsbudsjettet blitt doblet og en ambisjon om 5% av BNP til Forsvaret, noe som støttes av bl.a MDG, og MDG har valgt Støre som «sin» foretrukne statsminister.

 "Høgre sitt åtteårige styre på forsvarsfeltet var ein samanhengande serie av unnlatingssynder, uavhengig av kor mykje sjølvskryt dei i ettertid prøver å male over realitetane med. Strategiske prioriteringar var anten fråverande eller symbsymbolpolitiske – eit såkalla «markeringasforsvar» utan operativ evne eller truverde, få investeringar i fly, som dei plasserte i plastikkhangar utan teknikkarar eller våpen. Driftsbudsjetta heldt fram med å vere underdimensjonerte, og personellhandsaminga forverra seg systematisk, med aukande slit, svekka lojalitet og fråver av heilskapleg styring. Strategiske prioriteringar var anten fråverande eller symbolpolitiske – eit såkalla «markeringasforsvar» utan operativ evne eller truverde." (Tor Ivar Strømmen, sitat gjengitt med tillatelse)

For meg handler ikke dette om politisk farge, det handler om at klimakrisen er vår tids største forsvars- og sikkerhetspolitiske utfordring fordi den påvirker selve grunnlaget for samfunnsstabilitet og staters evne til å beskytte sine borgere. 

Effekten er både direkte (fysiske konsekvenser) og indirekte (konfliktdrivende). Det er altså ingen motsetning mellom behovet for et sterkt og robust militært forsvar, en klippefast «en for alle, alle for en»-holdning til medlemskapet i NATO og erkjennelsen av at klimakrisen som vår tids største forsvar- og sikkerhetspolitiske utfordring.

EUs forsvarspolitikk vil også gradvis skape en mer fremtredende «europeisk pilar» i NATO, med Norge på den politiske sidelinjen (ja, vi får nok lov til å bli med, men uten politisk medinnflytelse). 

En nærliggende strategi kan bli at EU finansierer europeiske militære styrkemultiplikatorer (noe USA så langt har vært alene om å stille til rådighet for NATO), samtidig som europeiske offiserer får en mer fremtredende rolle i NATOs kommandostruktur. Som tidligere utenriksminister Knut Frydenlund sa om Norge etter folkeavstemningen om EF i 1972: «Lille land, hva nå?». 

Den problemstillingen er fortsatt aktuell. MDG sier ja til EU

Da har jeg redegjort for en annen grunn til at jeg forlot Høyre: Et klart og tydelig JA til EU. Høyre er ulne og vil/tør ikke snakke om EU mens MDG er krystallklare i sitt ja til EU. 

Mange land i Øst-Europa har EU-medlemskap som et sentralt element i sin sikkerhetspolitikk. 

Island er f.eks uten eget militært forsvar. Det er en fare for at Island betraktes som en gratispassasjer av Trump-administrasjonen, og Trump liker ikke gratispassasjerer. Forlater Island EØS, vil hele håndhevelses- og domstolssystemet i EØS-avtalen bli uthulet, og Norge vil bli tvunget til å foreta et veivalg. 

I realiteten er det ikke noe annet alternativ til EØS enn å bli EU-medlem. 

En annen sak er at jeg ikke skjønner at det er mulig å være for EØS, men mot EU.

Det er altså ingen motsetning mellom MDGs klimapolitikk og partiets satsing på Forsvaret. EU har en klimalov som juridisk forplikter alle medlemsland til å bli klimanøytrale innen 2050, med minst 55 % kutt i utslipp innen 2030. 

Norge har også mål (55 % kutt innen 2030), men de er i stor grad knyttet til samarbeid med EU og ikke like sterkt hjemlet i nasjonal lov.

MDG er også i fremste rekke med støtte til og soldaritet med Ukraina.

Lokalt? 

Det kommer jeg tilbake til i et annet innlegg. Stikkord for dette er nedbygging av matjord, matvareberedskap, selvforsyning og tilflukt- og dekningsrom.

 Godt valg!

Olav Kvinge