600 selvmord i året: Folk trenger hjelp nå – ikke seinere

Du ser dem kanskje ikke. De sitter der, helt stille, mens latteren rundt dør ut på avstand. Alt de ønsker seg er at noen, bare én person, skal se dem. Ikke for å løse alt, ikke for å ha svar, men vise at de ikke er usynlige.

Når kvelden faller på, kommer mørket. Hjertet dunker, pusten blir tung, det føles ut som noe usynlig legger seg på brystet. Som at et kvelertak strammer rundt halsen. 

Hver natt blir et spørsmål om hvor lenge kroppen og hodet tåler. Hvert minutt føles som en kamp mot noe som vil ta mer enn tårene kan gi. 

Lange ventetider

Hver eneste en av oss kan en dag bli den som ikke orker mer, og når vi, i en av våre mest sårbare stunder tar mot til oss og sier “jeg trenger hjelp”, møter vi ikke ofte varme hender eller åpne dører, men tvert imot. 

Vi møter lister, lange ventetider, krav om diagnoser og skjemaer. I et av verdens rikeste land blir et menneskes nød vurdert ut fra et avkrysningsskjema. Hvor jævlig er ikke det? Det å bli fortalt at du ikke er syk nok til å få hjelp. 

Men hvem er de til å bestemme hva syk nok betyr? Bare fordi man ikke passer inn i kravene de har? Betyr det at du ikke har rett på hjelp? 

Det sies at alle mennesker er like mye verdt, men det motbeviser systemet gang på gang. I Norge tar ca 600 mennesker livet av seg hvert år. 600 ganger mister en familie et barn, et søsken, en forelder, en venn. 600 liv for mye. 

I 2024 mistet 535 menn og 192 kvinner livet til selvmord i Norge. 

Trenger noen nå!

Bak hvert tall er en historie, bak hvert tall er en kropp som ikke fikk hjelp i tide. Dette handler ikke bare om statistikk. Det handler om oss. Hvordan vi som samfunn svarer når noen rekker ut en hånd og roper om hjelp. 

Et stempel på et papir skal aldri være viktigere enn en persons kamp for å puste. Frykten, skammen, følelsen av å være fanget. Disse tingene er ikke mindre virkelige fordi de ikke passer inn i et skjema av diagnoser. 

Vi kan ikke lenger nøle. Vi kan ikke lenger si “vi har ikke tid”. For de som sitter midt i mørket har ikke tid. De trenger noen nå! 

Fjern alle diagnosekrav. Hjelp må ikke være avhengig av en spesifikk diagnose. Vi må anerkjenne at akutt nød ikke alltid har et diagnosenavn. Men det er like ekte og like viktig. 

Derfor snakker jeg til alle. Systemet må endres og diagnosekravene må fjernes. Et stempel på et papir skal ikke bestemme om man skal få hjelp eller ikke. 

Vær den som hjelper. Ikke i morgen, ikke om et halvt år, men nå!

Gabrielle Gripsgård Bjørset

Videregåande skole-elev