Trafikksikring - ikke en enkel greie

I disse tider er det mer enn viktig å forholde seg til redaktørstyrte media slik det opplyses om i eteren. Det var derfor med tiltro jeg leste artikkelen i Os & Fusaposten med tittelen «Me sit med hjartet i halsen når me køyrer forbi her» (Os & Fusaposten tirsdag 18 september), som handler om endringene i overgangsfelt ved Borgafjellet barneskule. 

Til tross for en redaktørstyrt avis, ble jeg likevel i tvil etter at innholdet i artikkelen har fått sunket inn.

Hør bare (med utgangspunkt i artikkelen): Da Hegglandsdalveien ble opprustet for noen år tilbake, ble det anlagt to godt skiltede overgangsfelt med stålriller for svaksynte utenfor Borgafjellet barneskole i regi av Vestland fylke, med tro på at Statens vegvesen ville godkjenne det. Det gjorde de ikke, eller?

Følgelig måtte fylket fjerne skilt og stålrillene og gjøre overgangene om til (og nå blir det gøy) tilrettelagte krysningsfelt! Og hva er det? Jo, det er sitat: "Eit tilrettelagt krysningsfelt krev eit samarbeid mellom bilførar og gåande. Det vil seia at dei må bli samde om kven som skal først over feltet".

Skikkelig demokratisk! Og hvordan skal svaksynte forholde seg til det? Stålrillene er jo borte!

Det vises til at det på mange måter er en bedre løsning enn et fotgjengerfelt, fordi da kan ikke en gående kikke ned i telefonen og gå rett ut i veibanen, overbevist om at bilene vil stoppe.

"Ved eit tilrettelagt overgangsfelt, må ein vera observant og følgja med på trafikken", hevder fylket. 

Hallo, det er utenfor en barneskole?

Så blir det mer moro: "Statens vegvesen på si side, tilbakeviser at dei ikkje har godkjent krysningsfelta ved Borgafjellet barneskule som fotgjengarfelt og hevdar ballen ligg hos fylkeskommunen".

Hvem er det da som har bestemt at fotgjengerfeltet skulle gjøres om til et «tilrettelagt krysningsfelt»?

Å drive trafikksikring er ikke enkelt, ser det ut til, og sett i evighetens perspektiv, går det likevel unna.

S. Hauger

Landboden