Én million spart – men hvem kommer når alarmen går?

Lene Nilsen Lene Nilsen

Og hvorfor skal tryggheten vår avhenge av hvilken side av fjorden vi bor på?

Bjørnafjorden kommune vurderer å endre vaktordningen ved Eikelandsosen brannstasjon for å spare rundt én million kroner årlig. Når tankbilen kommer i drift om noen år, er den beregnede innsparingen rundt 1,7 millioner kroner.

Tankbilen må bestilles og komme før man kan si at det blir 1,7 millioner i besparelser. Så det skjer ikke i 2027. Koster det 700.000 ekstra for å bemanne en tankbil?

Les også:

– Kan ikkje seia sikkert at det vil fungera

For meg handler dette om langt mer enn tall i et kommunebudsjett. Det handler om menneskeliv. Om barna våre, foreldrene våre og alle vi er glade i. Om tryggheten vi forventer å ha når det utenkelige skjer.

Hvor mye er kommunen villig til å risikere for å spare én million kroner?

Når bare én utrykningsleder møter

I dag har Eikelandsosen brannstasjon et helt vaktlag med utrykningsplikt. Med den foreslåtte ordningen vil bare utrykningslederen ha denne plikten. Resten blir alarmert, men kommunen er avhengig av at noen faktisk er tilgjengelige.

Men har de som møter opplæring og førerkort til å kjøre brannbilen? Eller blir de stående på brannstasjonen? Hva koster det hvis alle skal kunne kjøre utrykningskjøring, vedlikeholdskjøring og ha førerkort i riktig klasse?

Tenk deg en alvorlig trafikkulykke. Et menneske sitter fastklemt i bilen. Utrykningslederen kommer frem, men resten av mannskapene er på jobb i Bergen eller opptatt med andre gjøremål de ikke kan gå i fra. Hvordan skal én person alene gjennomføre en omfattende frigjøringsaksjon?

Eller det brenner i et bolighus. Mennesker er fanget inne. Utrykningslederen kommer frem, men mangler mannskap til røykdykking og innvendig redningsinnsats. Vedkommende vet at noen trenger hjelp, men må kanskje vente mens situasjonen utvikler seg.

Tenk på belastningen for utrykningslederen. Og tenk å stå utenfor huset og vite at noen  er fanget inne, mens nødvendig hjelp lar vente på seg.

Hva med jegeren som blir akutt syk på fjellet, eller turgåeren som skader seg alvorlig? Når helikopter ikke er tilgjengelig, trenger helsepersonell ofte bistand fra flere mannskaper for å få pasienten ut av vanskelig terreng.

Selv den dyktigste brannkonstabel kan ikke være fire personer samtidig. Det er forskjell på at hjelpen kommer frem og at hjelpen faktisk kan redde liv.

Vi vet hva kommunen vil spare – men ikke hva beredskapen betyr.

I saksdokumentene savner jeg en samlet oversikt over hvor mange utrykninger Eikelandsosen brannstasjon har årlig, hvor mange mennesker mannskapene hjelper, og hvor ofte de bidrar til å redde liv eller forhindre alvorlig skade.

Det er ikke utenkelig at de bidrar til å redde ti menneskeliv eller flere i året, men dette mangler vi dokumentasjon på.

Bruker vi ti liv som et rent tankeeksperiment, tilsvarer én million kroner 100.000 kroner per liv. Dette er ikke en faktisk pris per reddet liv eller et anslag på konsekvensene ved å endre ordningen, men det setter besparelsen i perspektiv.

Vi får vite hva kommunen kan spare. Men hvor er dokumentasjonen på hva innbyggerne risikerer å miste?

Økende trafikk og lange utrykningstider

Tall fra Skyss viser at nesten 38.000 flere kjøretøy benyttet ferjesambandet Hatvik-Venjaneset i 2025 enn året før. Samtidig har vi fortsatt mange smale, krevende veier som ikke er tilsvarende utbedret for den økende trafikken eller myke trafikanter.

Kommunens egen risikovurdering viser at bistand fra Samnanger bruker rundt 29 minutter til Eikelandsosen-området, fra Omastranda rundt 31 minutter og fra Os over 45 minutter, avhengig av ferjen.

Men dette er tider til Eikelandsosen-området, ikke nødvendigvis til de ytterste delene av kommunen. Derfra kan det være opptil en times videre kjøring til enkelte bygder.

I et ugunstig scenario kan nødvendig bistand fra en nabostasjon dermed være nærmere halvannen time unna.

Dette er ikke dokumentert som faktisk responstid, men en risiko kommunen må beregne. Hva betyr en slik ventetid for en familie som har brann i huset, eller et menneske som sitter fastklemt i en bil?

Vi har allerede lange avstander til hjelpen. Skal vi nå også risikere at det ikke møter nok mannskaper lokalt?

Hvor blir det av tankbilen?

Behovet for tankbil ved Eikelandsosen brannstasjon har vært kjent lenge. Det er et krav etter Moshovdatunellen ble bygget, at brann og redning må ha tankbil. Det er lenge siden den ble bygget. Hvorfor har ikke brannsjefen prioritert dette for mange år siden?

Likevel er den ennå ikke på plass, og tar år fra bestilling til den er i drift. Hvilke kompenserende tiltak setter da brannsjefen i verk? Jo, reduserer beredskapen ytterligere.

Hva hjelper det med en tankbil om noen år, dersom det ikke møter mannskaper som kan kjøre den?

Kommunens egne tall gir grunn til bekymring.

Av 16 brannmannskaper oppgir bare to at de alltid eller nesten alltid er tilgjengelige på dagtid. Ingen oppgir dette på kveldstid eller i helgene. I helgene er det heller ingen som oppgir at de ofte er tilgjengelige.

I gamle Fusa kommune hadde flere av dem fast jobb i kommunen og jobbet på kommunetunet. Nå er det bare én ansatt igjen som jobber fast i kommunen på Fusa siden på dagtid. Hvordan kan da påstandene fra brannsjefen og administrasjonen stemme?

Kommunens dokumenter viser også at det ved bygningsbranner i 2026 bare møtte det ordinære vaktlaget, selv om hele styrken på 17 mannskaper ble alarmert. Vil da to til hjelpe?

Hva får kommunen til å tro at oppmøtet blir bedre når utrykningsplikten fjernes?

Venjaneset brannstasjon trekkes frem som et kompenserende tiltak. Men der møtte ingen mannskaper ved 42 prosent av utallarmene de siste fem årene. Avtalen er heller ikke på plass, og de vil ikke klare uttrykningstid fra alarmen går til kommunale bygg som krever dette.

Beredskapen kan ikke baseres på håpet om at noen har anledning til å møte.

Én kommune – to forskjellige beredskapstilbud?

Da Fusa og Os ble slått sammen, ble vi én kommune. Likevel er forskjellene i brannberedskapen store.

På Os-siden har hovedbrannstasjonen en større styrke i kontinuerlig beredskap og kortere vei til bistand fra Bergen. På Fusa-siden, der avstandene er større og bistand utenfra tar lengre tid, foreslås det å fjerne utrykningsplikten for tre av fire mannskaper i vaktlaget.

Det reiser også spørsmål om kommunens samlede prioriteringer. Hvordan er Os-siden organisert? Nedtrekk på tjenester til kun lovpålagt burde også skje der. Da kan ikke kommunen forsvare en dykkertjeneste som ikke er pålagt. Da må den også fjernes. Samme med andre stillinger i brannvesenet på Os siden.

Dersom kommunen ønsker å redusere beredskapen til lovpålagt minimum, bør politikerne få en samlet oversikt over alle tjenester som går utover minimumskravene, og hvilken nytte disse har for innbyggerne på begge sider av fjorden. Enten fjerner vi alt eller ingen ting.

Jeg forventer ikke identiske løsninger. Men jeg forventer at kommunen tar hensyn til geografien og sikrer en forsvarlig beredskap for alle.

Hvorfor skal man starte kuttene på den siden av fjorden som allerede har lengst vei til hjelpen?

Totalforsvarsåret 2026 – bygger vi opp eller ned?

Regjeringen har utpekt 2026 til Totalforsvarsåret, der målet er å styrke Norges evne til å håndtere alvorlige kriser og krig. Stortinget har også bedt om en gjennomgang av kommunenes beredskapsevne.

Samtidig vurderer Bjørnafjorden kommune å gjøre den lokale brannberedskapen mindre forutsigbar. Saken behandles i samme periode som «egenberedskapsuka», der innbyggerne oppfordres til å være bedre forberedt på kriser.

Hvordan skal vi bygge et mer robust samfunn dersom den lokale beredskapen blir mer avhengig av tilfeldigheter?

Burde ikke kommunen sikre et bedre dokumentert beslutningsgrunnlag før en så omfattende endring gjennomføres?

Vi har ingen å miste

Kommunen legger opp til å prøve ut ordningen og evaluere den etter ett år. Oppmøtet skal riktignok følges underveis, men det betyr at innbyggerne må leve med usikkerheten mens kommunen samler erfaringer.

Hvor mange menneskeliv kan potensielt gå tapt i løpet av ett år dersom livreddende innsats blir forsinket fordi det ikke møter nok mannskaper?

Det vet ingen. Det kan gå bra. Men den alvorlige hendelsen kan også skje den første dagen.

Hva om det er ditt barn som sitter fastklemt i en bil? Din mor som ikke kommer seg ut av et brennende hus? Eller din ektefelle som trenger akutt hjelp langt inne på fjellet?

Da hjelper det lite at kommunen skal evaluere ordningen om ett år.

Jeg forstår at Bjørnafjorden kommune har økonomiske utfordringer. Men før politikerne tar denne beslutningen, må de kunne svare på hva innbyggerne faktisk risikerer, hvor lenge nødvendig hjelp kan bli forsinket, og hvorfor akkurat denne beredskapen skal reduseres.

For den dagen ulykken skjer, er det ingen som spør hvor mye kommunen har spart. Da spør vi bare: Kommer hjelpen? Kommer det nok mannskaper? Og rekker de frem i tide?

Kommunen kan endre et budsjett. Den kan ombestemme seg og gjeninnføre en vaktordning.

Men kommunen kan aldri skru tiden tilbake dersom noen mister livet mens vi venter på å finne ut om beredskapen er god nok.

Vi ble én kommune for å bygge et felles samfunn. Da må også liv og helse tas like alvorlig på begge sider av fjorden.

Vi har ingen å miste. Ikke ett eneste menneske. Så politiker, hva er din prislapp på et liv?

Og livet til dem vi elsker, skal aldri være salderingsposten i Bjørnafjorden kommunes budsjett.

Lene Nilsen