Ikke legg ned rehabiliteringsplassene og ØHD-senga ved FBBS 

Kjære kommunepolitikere, kollegaer og innbyggere.

Jeg er sykepleier ved Fusa bu- og Behandlingssenter (FBBS), innbygger og tilflytter til denne bygda. Jeg kjenner på et stort engasjement for fremtiden til tjenestene ved FBBS. 

Planene om å legge ned rehabiliteringsplassene og ØHD-senga ved Fusa Bu og Behandlingssenter handler om langt mer enn organisering og økonomi.

Den handler om mennesker.

Det handler om eldre og akutt syke som risikerer å måtte motta behandling langt unna hjemmet sitt i en sårbar fase av livet. Den handler om pårørende som får lengre reisevei og færre muligheter til å være til stede. Den handler om ansatte som opplever usikkerhet rundt framtiden, og om et lokalsamfunn som gradvis mister viktige arbeidsplasser, kompetanse og tjenester.

Som sykepleier møter jeg konsekvensene av helsepolitiske beslutninger hver eneste dag. Jeg møter menneskene bak tallene. Jeg ser hva som fremmer helse, mestring og rehabilitering, og jeg ser hva som skjer når viktige tjenester flyttes lenger bort fra dem som trenger dem.

Særlig bekymrer det meg at FBBS nå risikerer å miste ØHD-senga.

Øyeblikkelig hjelp-døgnopphold er en viktig del av helseberedskapen. Tilbudet gjør det mulig å observere, vurdere og behandle pasienter lokalt når de trenger rask helsehjelp, men ikke nødvendigvis sykehusinnleggelse.

For pasienter betyr dette trygghet og behandling nær hjemmet. For kommunen betyr det bedre ressursutnyttelse, færre unødvendige sykehusinnleggelser og mer sammenhengende pasientforløp.

Etter det jeg erfarer, er både rehabiliteringsplassene og ØHD-tilbudet viktige tjenester som blir godt brukt. FBBS samarbeider også med Luranetunet når kapasiteten er presset. Derfor opplever jeg at dette ikke bare er et tilbud for innbyggerne i tidligere Fusa kommune, men en ressurs for hele Bjørnafjorden.

Ved FBBS er det over mange år bygget opp et sterkt og velfungerende fagmiljø. Her arbeider sykepleiere, helsefagarbeidere, fysioterapeut, ergoterapeut, sykehjemslege og andre faggrupper tett sammen med pasienten. Mange har videreutdanning og spesialkompetanse, og denne kompetansen er ikke tilfeldig. Den er utviklet gjennom år med erfaring, fagutvikling og samarbeid mellom profesjonene. 

Når pasienter kommer til oss, møter de ikke enkeltpersoner. De møter et tverrfaglig team som ser hele mennesket; de medisinske, fysiske, psykiske og sosiale behovene. Det er nettopp dette som kjennetegner god rehabilitering og god sykepleie.

Rehabilitering handler om mer enn behandling og trening. Det handler om å gjenvinne funksjon, selvstendighet og livskvalitet etter sykdom eller skade.

Som sykepleier vet jeg at rehabilitering lykkes best når pasienten opplever trygghet, motivasjon og nærhet til sine nærmeste. 

Nærhet er ikke en luksus i eldreomsorgen. Det er en viktig del av behandlingen.

Når rehabiliteringstilbudet flyttes én time unna, med ferje mellom pasient og pårørende, øker belastningen betydelig. Mange av våre pasienter er eldre, skrøpelige og ekstra sårbare. Redusert kontakt med familie, nettverk og kjente omgivelser kan føre til økt ensomhet, utrygghet og redusert motivasjon i rehabiliteringsprosessen. Slike konsekvenser er vanskelige å måle i et budsjett, men de er likevel reelle.

Jeg er også bekymret for pasientsikkerheten. Når lokale behandlingstilbud forsvinner, blir avstandene større og pasientforløpene mer komplekse. Overgangene mellom hjemmetjeneste, institusjon og sykehus blir mer krevende. Risikoen for brudd i oppfølgingen øker, og fleksibiliteten i tjenesten kan reduseres.

Samtidig svekkes et fagmiljø som er bygget opp gjennom mange år. Når faglige utviklingsmuligheter og spesialiserte oppgaver forsvinner, blir det også vanskeligere å rekruttere og beholde kvalifisert helsepersonell.

Derfor håper jeg politikerne lytter til de faglige vurderingene som ligger bak bekymringen rundt disse planene.

La pasientenes behov, kvaliteten på tjenestene og fremtidens helseberedskap veie tungt.

Det er fremdeles ikke for sent å snu.

For når rehabiliteringsplasser og ØHD-tilbud forsvinner fra lokalsamfunn som vårt, handler det ikke bare om hvor sengeplasser skal ligge. Det handler om menneskene som blir berørt. Det handler om fagkompetanse. Det handler om muligheten til å gi mennesker behandling, rehabilitering og omsorg nær der de lever livene sine.

Og det handler om troen på fremtiden til lokalsamfunnet vårt. 

Sykepleier ved Fusa bu- og behandlingssenter